20 år med PACS: Hva nå?
Jeg sitter igjen med inntrykk av at 20 år med PACS ikke har vært nok til å komme dit vi trodde vi skulle være for mange år siden.
Den profesjonsuavhengige interesseorganisasjonen Forum for ledelse og servicedesign i bildediagnostikk (FLSB) arrangerer en rekke dagseminarer med temaer som er aktuelle for involverte innen medisinsk bildediagnostikk. Bakgrunnen for opprettelsen av organisasjonen var at man så et behov for å kunne ta opp tverrprofesjonelle og strategiske temaer uavhengig av profesjonsforeninger. Temaene på tidligere seminarer har blant annet vært «Mobil røntgen og distriktsmedisinske sentra», «Bildediagnostikkens rolle i strukturerte pasientforløp» og «Overforbruk, flaskehals – eller bare syting?».
Nylig deltok jeg på et seminar i regi av organisasjonen med tema «20 år med PACS: Hvor går veien videre?». Temaet ble belyst fra ulike perspektiver, både fra klinikere, prosjektledere, utviklere og leverandører og fra myndighetsnivå. De ulike regionene presenterte sine nokså ulike løsninger, prioriteringer og utfordringer. Leverandørene beskrev sine visjoner og utfordringer knyttet til lokale og regionale tilpasninger. Fra myndighetsnivå snakket direktøren i det nyopprettede direktoratet for e-helse om visjoner for utvikling av IKT-systemer nasjonalt. Hva var så min konklusjon etter å ha hørt alle foreleserne og den avsluttende rundebordskonferansen? Jeg sitter igjen med inntrykk av at 20 år med PACS ikke har vært nok til å komme dit vi trodde vi skulle være for mange år siden. Trolig trenger vi 20 nye år før vi har den funksjonalitet vi ønsket å ha i dag. En stor utfordring/hindring for å få til nasjonale overbyggende systemer synes å være organiseringen av sykehussektoren med regionale nivåer, RHF-er. Dette setter begrensinger, RHF-ene blir «seg selv nok» (egentlig egne rettssubjekter) – regional organisering har også medvirket til at de er kommet til dels svært ulikt ut i samordningen av sine ulike systemer, som igjen vanskeliggjør kommunikasjon og samordning. Det skjer nå en konsolidering av løsninger på regionalt nivå i dag, men hvordan disse skal fungere på tvers av regioner og hvordan slike løsninger skal finansieres synes langt frem i tid å finne løsninger på. Flere av foredragsholderne etterlyste også klarere rangering av beslutningstakerne for utviklingen. Som Per Olav Østbyhaug fra Helseplattformen i Helse Midt-Norge RHF sa: – Hvem skal man høre mest på? HOD, Nasjonalt IKT HF, Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og Datatilsynet har alle sine meninger. Hvordan er disse vektet i forhold til hverandre? Kjenner de fagmiljøenes behov? Et annet interessant moment som ble nevnt av flere forelesere, var målet om transparens og tilgjengelighet for pasient og pårørende til alt av journal- og bildeinformasjon. Hvordan vil dette påvirke måten henvisere, radiologer, radiografer og merkantilt personell jobber på?Debattleder Lars Borgen fra Vestre Viken HF oppsummerte dagen med å advare panelet og tilhørerne mot å ha for stor tro på at selv om PACS-systemer blir mer intuitive og effektive, så vil ikke det alene løse alle utfordringer som bildediagnostikken står overfor, for eksempel gapet mellom etterspørsel og kapasitet. Det tror jeg de fleste er skjønt enige om, nytenkning må til uansett.hakon@radiograf.no
