Det internasjonale atom- og energibyrået (IAEA) estimert at antallet som i løpet av livet vil dø av kreft som følge av verdens verste atomkraftulykke, Tsjernobylulykken i 1986, kan være så høyt som 4000. Når det gjelder Fukushima-ulykken i Japan i 2011, er det ikke ventet at strålingen vil ha noen målbar virkning på befolkningen på lengre sikt. Derimot skal 1656 personer ha dødd som følge av en hastepreget befolkningsevakuering.
Gjerdes Hjørne
Det internasjonale atom- og energibyrået (IAEA) estimert at antallet som i løpet av livet vil dø av kreft som følge av verdens verste atomkraftulykke, Tsjernobylulykken i 1986, kan være så høyt som 4000. Når det gjelder Fukushima-ulykken i Japan i 2011, er det ikke ventet at strålingen vil ha noen målbar virkning på befolkningen på lengre sikt. Derimot skal 1656 personer ha dødd som følge av en hastepreget befolkningsevakuering. (Foto: Istock)

Frykt for farlig stråling

I forrige utgave tok vi for oss uberettiget frykt for ufarlig stråling. Men kan frykten for virkelig farlig stråling også bli for stor?

 

Ole André Gjerde er forhandlings- sjef i Norsk Radiografforbund. 
Ole André Gjerde er forhandlings-
sjef i Norsk Radiografforbund. 
Foto: Anne Elisabeth Næss

 

 

 

 

 


Frykten for stråling fra atomvåpen, atomanlegg og radioaktivt avfall sitter dypt i de fleste, av forståelige historiske, psykologiske og kulturelle årsaker (Hiroshima og Nagasaki, kald krig, Cuba-krise, filmer og litteratur om atomkrig og dommedag, Tsjernobyl, mv.): radioaktivt materiale = fare = frykt. Dosen og hva slags radioaktivt materiale vi snakker om, ser ut til å spille mindre rolle.

Allerede under prøvesprengningen av den første atombomben i New Mexico 16. juli uttrykte flere av forskerne i Manhattan-prosjektet reservasjoner mot å ta den i bruk. Prosjektets leder – «atombombens far» – Robert Oppenheimer, siterte Bhagavadgita, et av de hellige skriftene i hinduismen: «Now I am become Death, the destroyer of worlds».

Etter at Little Boy og Fat Man hadde destruert henholdsvis Hiroshima og Nagasaki, har det heldigvis ikke skortet på fordømmelser av handlingene. De hadde ubeskrivelig grusomme effekter, og antall liv som gikk tapt, var kolossalt. Den kjente samfunnskritikeren Noam Chomsky har kalt det «the most unspeakable grimes in history». Verdenshistorien er lang, og mange har gjennomført svært brutale og bestialske handlinger, ikke minst det japanske regimet under annen verdenskrig. Kanskje strekker Chomsky det litt langt?

Dette blir kontrafaktisk, men vi må se hen til begivenhetene som fant sted fra 1933 til 1945, situasjonen man var i, og alternativene man hadde i august 1945.

Under slaget om Okinawa (1. april–22. juni, se nedenfor) sendte USA signaler om en mulig fredsløsning til det japanske regimet. Det kom ingen respons fra Tokyo. Etter dette slaget ble en ordre sendt ut fra det japanske regimet om å drepe alle de 400 000 fangene i de japanske krigsfangeleirene (Burnham, 1995). Videre fremmet de allierte krav i Potsdamerklæringen i juli 1945 om at Japan betingelsesløst måtte overgi seg, men samtidig skulle keiseren få bli sittende, Japan skulle få beholde kontrollen over landet sitt og egen industri (Wikipedia, Potsdam declaration). Igjen ingen respons fra Japan. I et forsøk på å oppmuntre til/tvinge frem en kapitulasjon, slapp amerikanerne oversatte versjoner av Potsdamerklæringen over Tokyo og andre byer. Japanske aviser meldte at regimet reagerte på erklæringen med «silent contempt» (Burnham, 1995). Selv ikke etter bomben over Hiroshima overga de seg.

Det kan argumenteres for at atombombene over Japan (sammen med Sovjetunionens krigserklæring) ikke bare brakte en slutt på krigen, men antagelig også sparte millioner av liv: Tidligere samme året kjempet USA og Japan i 36 dager om den lille øya Iwo Jima. 6821 amerikanere døde, mens bare 216 av 22 060 japanske soldater overlevde – en dødsrate på 99,9 prosent. Da slaget om en annen øy, Okinawa, var over bare et par måneder før atombombene ble sluppet, hadde 240 931 mennesker mistet livet (14 009 amerikanere, 77 166 japanske soldater og 149 193 sivile).

Og videre, bare på én natt (9.–10. mars 1945) med konvensjonell bombing av Toyko gikk 88 000 liv tapt.

Basert på dette kan man med gru forsøke å se for seg hva som ville blitt resultatet om amerikanerne hadde invadert Japan. Truman-administrasjonen foretok beregninger for dette, og kom til at mellom 250 000 og 1 000 000 amerikanske liv ville gått tapt. General Douglas MacArthur anslo at opp mot 5,5 millioner japanere ville miste livet.

I 1947 skrev Trumans Secretary of War Henry Stimson at han hadde fått informasjon som tilsa at en invasjon av Japan «might be expected to cost a million casualties to American forces alone […] enemy casualties would be much larger than our own». Historieprofessor William L. O´Neill ved Rutgers University og forfatter av A Democracy at War: America´s Fight at Home and Abroad in World War II (1993), omtaler det slik:

Terrible as they were, by forcing a quick and favorable outcome, the atomic weapons saved many more lives than they took … During the Okinawa campaign one-third of the civilian population died … their suffering was indescribable. On the home islands, so much more strongly defended and with a vastly larger population, the agony and the deaths would have been beyond imagining … millions of Japanese civilians would have died, in addition to the fighting men on both sides.

Med slagene som ville utartet også i andre områder Japan hadde styrker i, antar George Feifer i Tennozan: The Battle of Okinawa and the Atomic Bomb (1992) at minst 20 millioner liv ville gått tapt (Burnham, 1995).

Disse tallene må settes opp mot de 90–166 000 og 60 000–80 000 som gikk tapt som resultat av atombombene over henholdsvis Hiroshima og Nagasaki. Dette er et debattert tema, og her finnes det selvsagt kritiske røster og svært tunge motargumenter, men jeg redegjør for det fra denne siden fordi det avgjørende i den moralske vurderingen ikke bør være om det brukes våpen som sender ut ioniserende stråler eller våpen som ikke gjør det (Schermer, 9. august 2017). Den største faren med atomvåpen er heller ikke strålingen, men sprengningen, heten og brannene som følger. Men i debatten kan det synes som om mange tenker at strålingen som «blir igjen» er det farligste og mest helseskadelige.

Mye av det vi vet om den biologiske faren som følger slik stråling, har vi fra USAs og Japans felles forskningsprogram (Life Span Study, LSS) hvor de over tid har fulgt 86 600 overlevende som befant seg innenfor en 10-kilometers radius fra atombombene, og sammenlignet disse med 20 000 japanere som ikke ble eksponert for stråling. 563 fra den første gruppen har mistet livet prematurt av kreft som følge av stråling, en økning i mortalitetsraten på under én prosent. Blant de som ble eksponert for moderate eller lavere stråledoser (men fortsatt langt høyere enn befolkningen i og rundt Tsjernobyl og Fukushima), fant LSS at strålingen ikke har økt omfanget av sykdommer og lidelser knyttet til eksponering av strålenivåer over normalen i den ikke-eksponerte befolkningen (Ropiek, 2017).

Ulykken på Three Mile Island i USA i 1979 er den tredje verste ulykken i atomkrafthistorien og ble gradert til fem av syv på INES-skalaen (The International Nuclear Event Scale). I etterkant av denne ble det ikke observert noen økning i forekomsten av kreft (Rettner, 2011) og «[A] variety of epidemiology studies have concluded that the accident had no observable long term health effects (Wikipedia, Three Mile Island Accident).

I historiens verste atomkraftulykke, Tsjernobyl-ulykken (1986), omkom 56 personer som direkte følge av strålingen. Basert på forskningen til LSS har det internasjonale atom- og energibyrået (IAEA) estimert at antallet som i løpet av livet vil dø av kreft av Tsjernobyl-ulykken, kan være så høyt som 4000. Det er mye, og svært tragisk, særlig når man kjenner omstendighetene rundt ulykken. 4000 utgjør rundt 0,66 prosent av de 600 000 som ble utsatt for de høyeste stråledosene, mens det er anslått at tilsvarende gjaldt rundt 5000 av de seks millionene som bodde i nærheten (Wikipedia: Tsjernobyl-ulykken), og det er kanskje lavere tall enn man skulle tro/frykte med tanke på hvordan ulykken ble håndtert av myndighetene (store deler av redningspersonalet ble ikke engang opplyst om at det var en kjernekraftulykke det var snakk om). I årene etter har imidlertid ikke frykten for negative helseeffekter som følge av ulykken avtatt. Omfanget av depresjon har doblet seg, alkoholisme og selvmordstanker økt dramatisk. FNs Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation (UNSCEAR) skriver at «The mental health impact of Chernobyl is the largest public health problem caused by the accident to date» (Ropiek, 2017).

Fukushima-ulykken i Japan i 2011 ble gradert til syv av syv på INES-skalaen, men ingen døde som følge av stråling, og UNSCEAR antar at «No discernible increased incidence of radiation-related health effects are expected among exposed members of the public or their descendants». Hos de 12 ansatte ved anlegget som ble eksponert for de høyeste stråledosene, forventes økt risiko for kreft, mens det for 160 ytterligere ansatte som ble eksponert for noe lavere doser, forventes økt kreftrisiko i fremtiden, men dette vil bli vanskelig å oppdage gjennom epidemiologiske studier fordi det er så vanskelig å bekrefte en så liten økning sett opp mot normale fluktuasjoner i kreftforekomsten (WHO, 2016). Det er ikke ventet at strålingen vil ha noen målbar virkning på befolkningen på lengre sikt (Snl: Fukushima – kjernekraftulykke). Men som en følge av ulykken ble 154 000 mennesker evakuert. The Japan Times har meldt at evakueringen var så hastepreget at 1656 personer, hvorav 90 prosent som var 65 år eller eldre, omkom. WHO har videre funnet økt omfang av hjerteplager, diabetes, alkoholisme, angst og PTSD hos den omplasserte befolkningen (Ropiek, 2017).

Etter ulykken bestemte Japan seg for å stenge atomkraftverkene, det samme gjorde Tyskland, med økt bruk av fossilt brennstoff som konsekvens.

Det er svært gode grunner til å arbeide for å redusere omfanget av ioniserende stråling som vi eksponeres for (særlig fordi barn er mest utsatt), men samtidig må vi ikke la irrasjonell frykt ta overhånd. Stråling er ikke stråling – type, dosering og varighet av eksponeringen er det som er avgjørende. Som vi så i Fukushima, kan frykten for stråling faktisk være farligere enn strålingen selv. Kanskje må vi minne oss selv på innsettelsestalen til presidenten som iverksatte Manhattan-prosjektet, Franklin D. Roosevelt: The only thing we have to fear, is fear itself. På den annen side er det kanskje to nåværende statsledere – av et litt annet kaliber – som gir grunn til bekymring.
ole.andré.gjerde@radiograf.no

Referanser

Burnham, Alexander, 1995: Okinawa, Harry Truman, and the Atomic Bomb, i The Virginia Quarterly Review. http://www.vqronline.org/essay/okinawa-harry-truman-and-atomic-bomb.Rettner, Rachael, mars 2011: «How does nuclear radiation harm the body?», i Live Science. https://www.livescience.com/13250-radiation-health-effects-japan-nuclear-reactor-cancer.html.Ropiek, David i Aeon Ideas, 5. juli 2017: Fear of radiation is more dangerous than radiation itself https://aeon.co/ideas/fear-of-radiation-is-more-dangerous-than-radiation-itself.Schermer, Michael i Scientific American, 9. august 2017. https://blogs.scientificamerican.com/observations/it-was-necessary-to-use-nukes-against-japan-but-north-korea-is-more-complicated/?utm_source=facebook&utm_medium=social&utm_campaign=sa-editorial-social&utm_content&utm_term=policy_blogSnl: Fukushima – kjernekraftulykke, https://snl.no/Fukushima_-_kjernekraftulykkeUNSCEAR 2013 report vol. I, United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation. http://www.unscear.org/unscear/en/publications/2013_1.htmlVerdens Helseorganisasjon (WHO), 2012: Ionizing radiation - FAQs: Fukushima Five Years On. http://www.who.int/ionizing_radiation/a_e/fukushima/faqs-fukushima/en/Verdens Helseorganisasjon (WHO), What are electromagnetic fields? Summary of health effects. http://www.who.int/peh-emf/about/WhatisEMF/en/index1.htmlWikipedia: Potsdam Decleration. https://en.wikipedia.org/wiki/Potsdam_DeclarationWikipedia: Three Mile Island Accident, https://en.wikipedia.org/wiki/Three_Mile_Island_accident#Health_effects_and_epidemiology

Til toppen