Forbundslederen

Gjesteleder/kommentar: Radiografer – hvor går vi nå?

Denne kommentaren sto på trykk i Hold Pusten nummer 1 2014.

«Vi radiografer har, like lenge som jeg har vært radiograf, gjort radiologens arbeid.»
På forrige landsmøte fikk vi som nyvalgt styre i oppdrag å se på videreutdanningsmuligheter for radiografer. Spesielt med tanke på masterutdanning for beskrivende radiografer, sonagrafer og kolografer. Styret har tatt sin bestilling på alvor, og har for kort tid siden presentert rapporten «Glidende overgang: Flaskehalser og oppgavedeling i bildediagnostikk» utarbeidet av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning .
Da jeg var ung, var radiografutdanning en utdanning spesielt for bildeopptak av anatomi for å finne patologi, med relativt enkle todimensjonale bildeopptak – selv om det den gang virket avansert. Det var den gang høyskolelektor Viggo Kristensen i Tromsø klarte å presse Hold Pustens daværende redaktør til å la en mangesidig artikkel om båter stå som hovedinnhold i månedens fagblad. Og det var den gang jeg lurte på å melde meg ut av Radiografforbundet som følge av usaklig innhold i Hold Pusten.
Gjennom tiår hvor jeg har utført mitt arbeid som radiograf, har det vært en rivende utvikling der enkle todimensjonale bildeundersøkelser har blitt erstattet av tredimensjonale bildeopptak med massiv bildeinformasjon. Den gang klarte fire radiografer å sysselsette én radiolog. I dag er bildet snudd og én radiograf kan sysselsette fire radiologer.
Det er i dette bildet tankevekkende at en del radiologer ikke ser fordelen av å få til en videreutdanning innen beskrivende radiografi. NIFUs rapport konkluderer med at vi hverken nasjonalt eller internasjonalt har vitenskapelig dokumentasjon på at det er mulig å kunne utdanne radiologer nok til å ta oss ut av dagens kritiske situasjon med mangel på radiologer.
I en ideell verden så jobbet alle yrkesgrupper til beste for pasienten. Men hva er «det beste» for pasienten. Vi radiografer har, like lenge som jeg har vært radiograf, gjort radiologens arbeid. På legevakten i Bergen sto vi allerede på slutten av 80-tallet og selv sjekket klinikk på skadet pasient, tok bilder, gipset, tok kontrollbilder og så tilkalte vi radiologen. Daglig står vi radiografer og viser en eller annen assistentlege, ortoped eller kirurg patologiske funn i bilder. Dette er jo ikke noe nytt! Det er bare snakk om at vi radiografer ønsker ordnede former! Ønsker en formalkompetanse innen det vi lenge har drevet med!
Om vi som radiografer går litt i oss selv, må vi da innrømme at jobbglidning også for oss er et brennbart tema? Er vi uten videre villig til å la andre yrkesgrupper ta over noen av våre oppgaver? Vi med vår kunnskap om stråling, strålevern og strålebiologi kan ikke se at andre grupper har den kompetanse som skal til for forsvarlig å undersøke en pasient med røntgenstråler. Bidrar vi på denne måte til revirhegning? Er vi, som en konsekvens av egen væremåte, selv med og lage de stridigheter som også radiologene lager overfor oss?
La oss ha i bakhodet det som nå skjer i Danmark. Det vi vet, er at sittende regjering ser mot Danmark både når det gjelder kreftbehandling, håndtering av uheldige hendelser og kvalitetsindikatorer og også når det gjelder jobbglidning. Danmark var først i Norden med oppretting av videreutdanningstilbud for beskrivende radiografer, men i dag sliter de med noen utfordringer som vi må klare å unngå.
I Danmark er det bare regional forankring i den politiske bestemmelsen om oppgavedeling. Det medfører at de ikke har en nasjonal helhetlig plan for opptakskrav, opptaksvolum eller hvor mange studiepoeng en videreutdanning skal inneha. Utdanning som beskrivende radiograf gir i dag 45 studiepoeng i Danmark. Ved siste opptak av studenter til beskrivende radiografi, var det ikke nok søkere, og det vil for kommende studieår ikke bli tatt opp studenter.
Likeså er der en utfordring innen kolografutdanningen. Dette er en ny utdanningsmodalitet i København. Ved årets opptak ble det kun tatt opp fem studenter til et prøveprosjekt. Danmark skal i 2014 starte screening av colon i et radiologmarked som ikke innehar nødvendig antall radiologer med kompetanse for beskriving av avanserte bildeopptak og uten nok radiografer som kan overta radiologenes oppgaver.
Undertegnede var i møte med utdanningen i København i desember 2013 for å lære mer om hemmere og fremmere for videreutdanning for radiografer som gir mulighet for jobbglidning. Som hemmere trakk de frem motstand i radiologgruppen som den største og viktigste. Også manglende nasjonal politisk forankring ble påpekt som en hemmer. Behov for hurtig beskrivelse av røntgenbilder og bedre utnyttelse av kapasitet på flere røntgenlaboratorier ble trukket frem som fremmere. Gode resultater fra de avdelinger som hadde beskrivende radiografer, er også en fremmer. Hurtig diagnostikk og redusert ventetid ble også nevnt som viktige faktorer, med alle de fordeler det gir pasienten, hennes pårørende og samfunnet.
I København ønsker de å samarbeide med Universitetet i Tromsø for å se på om det kan dokumenteres en økonomisk effekt av beskrivende radiografer gitt forventningen om kortere responstid i alle ledd ved utredning av sykdom.
Lav grad av lønnsdannelse etter videreutdanning ble også trukket frem som en hemmer for beskrivende radiografer. Et vesentlig lønnsløft må ses som en konsekvens av økt kompetanse og ansvar. Dette oppleves også som problematisk, spesielt i lys av de store lønnsforskjeller som finnes mellom radiolog og radiograf. I Danmark gis det i dag nærmest et symbolsk tillegg for beskrivende radiografer.
Utfordringene er mange, og vitenskapelig dokumentasjon finnes det ennå lite av. Min oppfordring er at vi må stå sammen som yrkesgruppe for å ta ansvar for pasientene våre og utdanne nok beskrivende radiografer, sonografer og kolografer. Veien vår, slik jeg ser den, er markert med grønne lys. La oss vise veien – sammen.
Det er på tide!
Til toppen