Debatten om brystkreftsceeningen er langt fra over. Berit Damtjernhaug, leder for det norske Mammografiprogrammet, hadde denne kronikken på trykk i VG 22. april. Foto: Tone Stidahl

- Handler ikke om feildiagnostikk

- Overdiagnostikk er ikke feildiagnostikk. Det må være lov å be media om å være mer edruelige i sin fremstilling, skriver Berit Damtjernhaug, leder for Mammografiprogrammet, i en VG-kronikk 22. april.

Har tusenvis av norske kvinner fått feil brystkreftdiagnose?

De siste ukene har Mammografiprogrammet hatt en markant økning i henvendelser fra kvinner som undrer seg over sjokkoverskrifter i media: ”1900 fikk feil kreftdiagnose”, ”Mener 800 kvinner feilbehandles for brystkreft årlig” og ”Brystsjekk kan bli dyrt for staten. Så mange som 10 000 norske kvinner kan ha rett til pasientskadeerstatning etter unødvendig brystkreftbehandling”.

Overskriftene refererer til to forskningsartikler om overdiagnostikk i Mammografiprogrammet, men gir en bekymringsfull feil fremstilling.

Overdiagnostikk er ikke feildiagnostikk!

Det er nemlig ikke snakk om feilbehandling eller feildiagnostikk. Disse kvinnene har fått påvist brystkreft i prøver tatt fra brystet etter at mammografi har vist forandringer, og er dermed ikke feilbehandlet eller feildiagnostisert. Det må være lov å be media om å være mer edruelige i sin fremstilling.

Derimot handler dette om overdiagnostikk og overbehandling. I alle screeningprogram må mange friske undersøkes for å finne alvorlig sykdom hos noen få, og redde liv i noen av disse tilfellene.

Ved mammografi påvises ørsmå forandringer i brystkjertelvevet. Forandringenes utseende er grunnlaget for videre undersøkelser. Finnes kreftceller i prøver fra brystet, er utredning og behandling nødvendig.

Brystkreft er en samlebetegnelse for en rekke ondartede forandringer med forskjellig vekstmåte og veksthastighet. Markører mangler for alltid å kunne forutsi vekstmønster. Hovedspørsmålet er: Har kreftsvulsten potensial til å utvikle seg slik at den tar livet av kvinnen?

Kan man ikke svare et sikkert nei på dette, ja, så må svulsten behandles som om den var livstruende. Slik er det i dag. Og så kan man si at man overbehandler de kreftsvulstene som ikke er livstruende. Ja, men vi vet altså ikke hvilke svulster dette gjelder, derfor må alle behandles.

Dette er klart et dilemma: samtidig med at tidlig diagnose gir større mulighet for helbredelse, finnes kreftsvulster ved screening som ikke ville gitt kvinnen symptomer i hennes levetid fordi svulsten vokser langsomt eller fordi kvinnen dør av annen årsak før svulsten har gitt symptomer.

Dette kalles overdiagnostikk – til forskjell fra feildiagnostikk - og er en ulempe ved mammografiscreening. Spørsmålet er hvor stor denne ulempen er i forhold til fordelene ved å oppdage svulsten tidlig.

Mammografiprogrammet er ikke evaluert

Samleanalyser av studier på mammografiscreening har vist 20-25% redusert brystkreftdødelighet blant kvinner som inviteres til mammografiscreening, og 35% for de som møter. Omfanget av overdiagnostikk vet vi for lite om. Det er gjort en rekke beregninger med varierende resultater fra 0 til over 50%, men trolig er omfanget på under 13%.

Før oppstart i 1995 ble det planlagt evaluering av Mammografiprogrammet etter flere års drift. Helsemyndighetene bestemte i 2007 at evalueringen skulle utføres av uavhengige forskergrupper. Data til disse gruppene er nylig utlevert. Resultatene vil gi et bedre svar på nivået av overdiagnostikk i Mammografiprogrammet, og foreligger forhåpentligvis i løpet av 2012.

Vil opphør av offentlig mammografiscreening gi bedre kvinnehelse?

Enkelte forskere har foreslått å avslutte mammografiscreeningen.

På direkte spørsmål i VG 21. februar om hva man bør gjøre i stedet for å gå til mammografi, svarer forsker P.H. Zahl: ”Man bør undersøke seg selv”. Har han glemt at studier har vist at selvundersøkelse ikke reduserer dødelighet av brystkreft? Selvundersøkelse kan ikke erstatte mammografi.

Mammografi som undersøkelsesmetode kan ikke forbys. Hvis det offentlige screeningtilbudet fjernes, vil kvinner uten tvil ”screene seg” privat. Vi vil gå fra et gjennomorganisert program til ”villscreening”. Det er tvilsomt om det vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst.

I Mammografiprogrammet betaler kvinnen 218 kroner for hele undersøkelsen, inkludert eventuell etterundersøkelse med nødvendige tilleggsundersøkelser.

I et privat system kreves oppunder tusenlappen for mammografiundersøkelsen og deretter flere hundre kroner for hver tilleggsundersøkelse. Det vil kunne bli en privatøkonomisk skjevhet i gruppen som søker seg til mammografi som ikke er forenlig med målet om like helsetjenester for alle.

Effektive folkehelsetiltak må fremme helse i hele befolkningen og ikke forsterke sosiale helseforskjeller.

Forbedring av programmet er løsningen

En bedre løsning er videreutvikling og forbedring av Mammografiprogrammet, og det jobbes kontinuerlig med dette. En fremtidsvisjon er individualisert screeningtilbud etter kvinnens brystkreftrisiko. Når kjente risikofaktorer vektes i forhold til hverandre, vil man kunne gi kvinnen anbefalinger om screeninghyppighet og -metode.

Skal/skal ikke

Det er frivillig å delta i Mammografiprogrammet, og valget forutsetter tilgjengelig informasjon om fordeler og ulemper. Slik informasjon gis i invitasjonen til kvinnen og på Kreftregisterets nettsider.

Som lege blir jeg i ulike situasjoner bedt om råd i forhold til hva jeg selv ville ha valgt. Som kvinne i målgruppen for Mammografiprogrammet er jeg overbevist om at fordelene ved tidlig diagnostikk oppveier ulempene.

Jeg velger derfor å delta.

Av Berit Damtjernhaug
Overlege og spesialist i brystkreftkirurgi og leder for Mammografiprogrammet
Til toppen