Forbundslederen

Inviterer ledere til møte om fagutvikling

Norsk Radiografforbund inviterer ledere av det radiografifaglige arbeidet ved universitetssykehusene, og representanter fra universitet og høgskoler, til diskusjonsmøte onsdag 26. oktober 2011. Temaet er radiografifaglig forskning og fagutvikling.

På flere og flere arenaer stilles det spørsmål ved grunnlaget for den kunnskapsbaserte praksisen med krav til dokumentasjon for egen yrkesutøvelse, det være seg i jobben som radiograf så vel som radiolog.

Krav til kunnskapsbasert metodebruk i det pasientrettede arbeidet pålegges alle avdelinger, men grunnlaget for iverksettelse av forskning og fagutvikling tillegges nok i første omgang universitetsklinikkene. På linje med pasientutredning, diagnostisering og behandling, er forskning og fagutvikling klart definert som et målområde med krav til aktivitet.

Vanskelig å få øye på

Krav til forskning har sin politiske forankring, fastsatt i oppdragsdokumentene gitt fra statsråden til de regionale helseforetakene. Omfanget kan variere, likeså prioriteringen innen de ulike medisinske fagområdene. Men skal en som avdeling opprettholde status som universitetsklinikk, må forskning og fagutvikling gjenfinnes i aktivitetsplanene og i resultatmålene.

Kun et fåtall av norske radiografer og stråleterapeuter har doktorgrad, og selv om mange i radiografgruppen har gjennomført hovedfagsstudier og mastergrader, er ikke radiografer og stråleterapeuter tradisjonsbærere av forskning og fagutvikling. Og tar en turen innom avdelingene, tror jeg også det vil være vanskelig å få øye på forskningsaktivitet eller annet faglig utviklingsarbeid.

Underordnet andre spesialiteter?

Kanskje er ikke gruppen godt nok skolert til å planlegge, igangsette, gjennomføre og ferdigstille vitenskapelige studier – og kanskje må flere tråkke opp den akademiske stien, før en som avdeling føler seg kvalifisert til å integrere forskning og fagutvikling som en del av den daglige aktiviteten.

Men hvem er bærerne av den kunnskapsbaserte praksisen i radiografien? Og hvor har radiografien sin faglige forankring? Hvilke grunnelementer eller enkeltfaktorer finnes i den radiografifaglige yrkesutøvelsen som ikke finnes i noen annen yrkesutøvelse? Og disse grunnelementene – dersom de finnes, – er de statiske eller åpner de for utvikling i seg selv eller i takt med andre grensesettende fagområder?

Eller er det slik at radiografien er underordnet andre spesialiteter og dermed må innordnes for å finne sin plass i det faglige hierarkiet?

Naturlig del av aktiviteten

Spørsmålene er mange, og skal en ta på alvor krav til dokumentasjon som grunnlag for den kunnskapsbaserte praksisen, må forskning og fagutvikling bli en naturlig del av den daglige aktiviteten, og ikke noe en jobber med ved siden av alt annet.

Vilkårene for den radiografifaglige forskningen og fagutviklingen må forankres i lederskapet. Derfor inviterer Norsk Radiografforbund radiografifaglige ledere til diskusjonsmøte om nettopp dette temaet, og håper samtlige avdelinger som mottar invitasjon, prioriterer å delta på møtet i oktober.

Til toppen