Om noen få år kommer vi til å ha CT- og MR-maskiner som bare fylles av forsikringspasienter. Flere selvbetalende pasienter, flere forsikringsordninger og flere store kjøp av tjenester fra offentlig helsevesen vil komme, skriver radiolog Roar Pedersen i denne kronikken.

Kronikk: En lysende fremtid?

Hold Pusten vil invitere ulike fagfolk til å skrive kronikker over temaet "Fremtidens bildediagnostikk". Først ut er Roar Pedersen (41), radiolog i Curato Røntgen, tidligere medisinsk direktør. Han er mangeårig medlem av radiologforeningens styre, aktiv foredragsholder og kursleder blant annet på CT-kurset i Larvik de siste syv årene. Roar har sin egen blogg hvor han med uregelmessige mellomrom skriver om radiologiske emner: http://norskradiologi.wordpress.com/

Det er lett å spå om fremtiden. Mange har spådd om radiologiens fremtid. Noen fokuserer mye på at de vil endre det vi har, enten det er modaliteter eller profesjonsoppgaver – andre vil helst ikke endre på noe.

Radiologi endrer seg hele tiden, mer enn andre felt. Nye maskiner, nye modaliteter og software, mange tekniske endringer som gir oss et fagfelt i stor utvikling. Tenk bare 10 år tilbake da kun få hadde PACS … det fortoner seg som steinalder.

To ord tror blir viktige for radiologiens fremtid i Norge de neste 10 år: GULLSTANDARD og COMMODITIZATION.

Gullstandard

Radiologen er medisinens meterolog. I mange år har vi vært de veikeste guttene i klassen, de som antyder ”mulig stuvning” og ”usikkert funn”, mens anestesileger, kardiologer, ortopeder og kirurger setter diagnoser med klinisk sikkerhet – og bare ler av våre forsiktige utlegninger om hva vi tror vi ser.

Dette endrer seg nå. Moderne bildediagnostikk har et presisjonsnivå som ligger langt over det som klinikk, histologi og skopier kan prestere, i hvert fall som metode hver for seg.

Uten moderne bildediagnostikk kan man ikke drive god medisin. At funn må ”sammenholdes med klinikk” er et uttrykk vi kanskje burde slutte med, fordi våre funn og bilder er mer spesifikke og sensitive enn klinikk.

Derfor er våre bilder oftere gullstandarden, ikke klinisk undersøkelse eller histologi eller skopi. Riktignok er tolking av bilder operatøravhengig, men det er ihvertfall den kliniske undersøkelsen!

Commoditization

Det er vanskelig å oversette dette ordet, men det betyr noe slikt som ”å gjøre noe til en vare”. Radiologi i gamle dager var magisk – man tok et bilde, fremkalte i mørkerom, fikk ut en film som bare innvidde forsto.

Nå er ikke radiologiske bilder mer mystisk for dagens pasienter enn et digitalt bilde på kameraet, en TV-overføring eller en robot.

Radiologi er ikke lenger magi. Etter at alle fikk RIS og PACS kan man regne på hvor mye man produserer, hvor mye det koster, hvor mye man kan tjene.

Radiologi er blitt et produkt som lettere kan regnes om i kroner og øre, og som kan kjøpes og selges på tvers av helseforetak, landegrenser og profesjoner.

Disse to begrepene er viktige å huske på som bakgrunn for videre spådommer.

Etterspørselen vil øke

Fremtidens radiologiproblemer har allerede kommet: Bildeeksplosjonen!!

I denne sammenhengen mener jeg ikke antall bilder pr undersøkelse, men etterspørselen etter bildediagnostikk. Den har økt og vil fortsatt øke enormt! Hvorfor?

- God helse er det ”siste velferdsgode”. Alle skal dø, men vi er så rike at vi aksepterer ikke sykdom før det er helt uungåelig. Vi kjøper oss undersøkelser og god helse, og bildediagnostikk er ikke noe unntak. Hvis du føler deg frisk, er du ikke undersøkt godt nok!

- Andre spesialiteter ser at bilder kan bli den nye gullstandarden, og mange kliniske veiledere inkluderer bildediagnostikk for diagnostikk, monitorering og evaluering. Skal du gi dyr cancermedisin vil du være sikker på at den virker! Den eneste måten å måle det pålitelig på, kan være bildediagnostikk.

- Det er stort behov for dokumentasjon. For å sikre seg juridisk, for å være sikker på at behandlingen virker, for å utelukke annen sykdom.

Hvem skal betale?

Til slutt tvinger en prioriteringsdebatt seg fram. Den har vært i helsevesenet lenge, men kommer til å bli større og viktigere. Hvem skal betale og for hva? Det offentlige, pasienten, forsikringsselskapet, arbeidsgiver? Vi vet at private helseforsikringer øker voldsomt i Norge.

Prioritering handler ikke om rett og galt, men hvem som skal betale.

Dette vil gi de private gode kår. Om noen få år kommer vi til å ha CT- og MR-maskiner som bare fylles av forsikringspasienter. Flere selvbetalende pasienter, flere forsikringsordninger og flere store kjøp av tjenester fra offentlig helsevesen vil komme.

Eksplosjonen gir økt press på ressursene, og behovet for CT- og MR-kontroller av kreftpasienter er allerede på et nivå som de offentlige sykehusene bare så vidt håndterer.

Sende undersøkelser ut

Fra mitt ståsted som radiolog er det lett å se et sted skoen vil trykke fremover: Antall radiologer. I Norge er det 6-700 spesialister i radiologi.

Det er for lite til å håndtere fremtidens situasjon, og utdanningskapasiteten, pågangen og planlagt vekst er for lav!

Man kan løse noen problemer ved å sende undersøkelser mellom institusjoner i forhold til hvem som har kapasitet, fra offentlig til privat og kanskje til billigere utenlandske løsninger.

I radiologforeningens teleradiologiutvalgrapport har vi skissert hvordan slike løsninger kan være gode og effektive. Men det krever at vi endrer måten å arbeide på, og ikke alle er glade for å sende undersøkelsene ”ut av huset”.

Kanskje man må løsrive bildetakning fra radiologene? Bildetakningen er en egen business – og kanskje trenden blir å flytte radiologer inn på tolkningssentre enten fysisk eller virtuelt, og ikke lenger prioritere å ha en radiolog i nærheten av hver maskin?

I fremtiden kan radiografer sette opp sin egen MR i Honningsvåg, og kjøpe tolkningstjenesten fra en radiolog på Lindesnes.

Behov for superspesialister

Når bildediagnostikken har potensiale i seg til å bli en gullstandard vil det skape et behov for sub-/superspesialister. Vi har noen slike i Norge, men de fleste må være generalister – både når det gjelder radiologer og radiografer.

De andre spesialitetene vil etterspørre den høyeste gullstandard/kompetanse, og kan man tilby det privat eller offentlig, vil man få kunder, miljø og mer kompetanse.

Norge har et lite miljø, og de som er veldig gode kan få holde på med det de ønsker, både blant radiologer og radiografer.

Det vil i fremtiden bli behov for de superspesialiserte miljøene, og et team med radiologer og radiografer som samarbeider for å levere en god tjeneste vil være viktigere enn hvem som holder proben.

Noe er sorteringsarbeid

I den mer generelle delen av radiologien må man i fremtiden tenke annerledes enn i dag. For å få unna store volum med forespørsler må man få aksept for at noe av bildediagnostikken er ”sorteringsarbeid” og annerledes enn ”nøyaktig utredning”.

For noen år siden introduserte kollega Lilleås begrepene ”primærradiologi” og ”sekundærradiologi”. Dette må vi lære oss, selv om mange er uenige.

En MR av et hode hos en person med lite sannsynlighet for patologi kan løses med 1 sekvens uten at noen radiologer behøver å sove dårlig om natten! Noen juridiske forbehold må tas – men det er mulig! Og det kommer.

Den nye gullstandarden

Bilder er den nye gullstandarden. Men vi må tåle å bli målt – og å konkurrere. Det gjør vi best ved å bli fantastiske gode fagpersoner, jobbe i team, og å prioritere fagkompetansen vår fremover. Flere kurs, mer hospitering, mer litteratur, mer undervisning, flere møter med klinikerne.

Å stoppe etterspørselen av bildediagnostikk nytter ikke. Begrensninger fra det offentlige vil flytte pasientene til helseforsikringer og private tjenester. En diskusjon om hvem som skal betale, vil komme igjen, men diagnostikken vil bli betalt av noen til noen uansett.

Min tryggeste spådom for fremtiden:
Vi kommer til å ha det travelt også om 10 år.
Til toppen