Håkon Hjemly, fagsjef i Norsk Radiografforbund. Foto: Tone Stidahl

Kronikk: Radiology Farm?

Radiologisk avdeling pekes på som en flaskehals i dagen sykehus av Regionalt fagråd for kreft i Helse Sør-Øst. Gjør vi ikke effektive grep internt, vil dette bli påtvunget oss.

Det er ikke gitt at vi vil være like fornøyde, eller at det tjener til pasientenes beste å få løsninger vi som står problemet nærmest, ikke er med på å utarbeide selv.


Lav saklighet

I enkelte fagmiljø har det vært registrert betenkeligheter som tyder på frykt for at radiografene skal fortrenge radiologene.

Enkelte debattinnlegg om profesjonsgrenser og roller i Noraforum i 2010 holdt et svært lavt sakelighetsnivå, og fikk meg til å minnes George Orwell sin bok Animal Farm.

Denne politiske fabelen bygger på mottoet ”alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre”, noe som nok også kan brukes om profesjoner med urokkelige tro på egen suverene fortreffelighet.


Håp om lys fremtid

Radiografenes fremmarsj på verdensbasis og i Europa hva gjelder spesialisering og kvalifisering for nye ansvarsfulle oppgaver innen diagnostikk og stråleterapi, gir håp om en lys fremtid for bildediagnostikk- og stråleterapiavdelinger også i Norge.

Radiografene vil fortsette å ta hånd om grunnleggende oppgaver innen bildeopptak og pasientbehandling som i dag, men også samarbeide mer med andre yrkesgrupper om både nye og gamle oppgaveløsninger.

Helsemyndighetene ønsker mer tverrprofesjonelle helsefaglige utdanninger, slik at en lettere kan få til samarbeid på tvers i forhold til ulike oppgaveløsninger.

Spesielt synlig er dette i den nylig vedtatte stortingsmeldingen ”Utdanning for velferd”, og gjennom den profesjonsnøytrale samhandlingsreformen.


Spennende forslag

Myndighetene ønsker også å legge til rette for mer mulighet for oppgaveglidning mellom ulike nivåer, typisk at sykepleier/radiograf/bioingeniør overtar enkelte oppgaver fra legegruppene slik at de får gjort den jobben de er spesialister på.

Et spennende forslag som er til videre utredning i departementet, er omlegging av dagens medisinerutdanning til 3-årig bachelor med påbygging av ønsket spesialiseringsretning gjennom ulike masterprogrammer.

En åpning for alternativ vei for kvalifisering til helsefaglig utdanning er også ønsket, etter modell fra den såkalte Y-veien (yrkesveien) en har innen yrkesfaglig retning (Stortingsmelding 13, Utdanning for Velferd). Man ønsker med dette å fange opp de mange som faller ut av dagens utdanningsløp, og øke rekrutteringsgrunnlaget til helsefaglig utdanning.


Kryper over landegrensene

Dette er ikke overraskende, men heller en ventet utvikling.

Trender og gode løsninger i andre sammenlignbare land, kryper som regel over vår landegrense også. Det gjør de til tross for at de utfordrer profesjoners kamp for suverenitet, fordi det tjener til våre pasienters beste.

Fra en rekke land ser vi vitenskapelig dokumenterte studier som bekrefter at radiografer kvalifisert for ansvar innen diagnostiske oppgaver presterer på høyt nivå (ref).

Det er også tradisjon for kvalitetssikring av radiografroller som medfører ansvar for utførelse av ultralydundersøkelser og tyding av røntgenbilder gjennom såkalt peer review.

Her har radiograforganisasjonene, utdanningene og arbeidsgiverne vært grundige og dyktige.


Forståelig skepsis

En utvikling hvor radiografer overtar enkelte oppgaver fra radiologene møter blandet mottakelse. I radiografleiren er begeistringen og motivasjonen stor for denne utviklingen.

Hos radiologene synes det offisielt å være motsatt holdning.

Radiografene vet de kan spille en rolle ut over det de får gjøre i dag, og at dette vil være til beste for alle grupper, spesielt pasientene.

Radiologforeningen frykter deres medlemmers posisjon skal svekkes, og at overlatelse av rutineoppgaver til radiografer vil gå ut over deres spesialiseringsgrunnlag.

Det utfordrer nok også radiologmiljøer i Norge at det ikke er tradisjon for kontroll av ferdigheter og prestasjoner slik det vises til i studier av sonografer og beskrivende radiografer, men dette vil alle helsearbeidere i større grad måtte innrette seg etter i fremtiden.

Det er nå stort fokus på kvalitetssikring av de tjenester som leveres, og peer review av tyderesultater slik vi kjenner det fra Mammografiprogrammet, vil høyst sannsynlig bli innført også i øvrig medisinsk bildediagnostikk.

En viss skepsis er forståelig og ønskelig.

Organisasjonenes oppgave er jo nettopp å hegne om eget fag og egen profesjon.

Det er riktig å være på vakt hvis man opplever at profesjonsidentiteten er truet. Faglig og teknisk utvikling har imidlertid til alle tider ført til at oppgaver og profesjoner har endret seg.

Det er naturlig og nødvendig. Og det trenger ikke – og bør ikke – føre til profesjonskamp.


Befestet statusen

10 år frem i tid er vi kommet videre fra ”konge på haugen” tankegang og gammel sedvane.

Dette hang lenge igjen fra eldre lovgivning hvor leder måtte være lege, og alle andre utførte oppgaver etter delegasjon fra denne.

De gamle sannheter og følelse av kontrollbehov har bokstavelig talt dødd ut og endringene i Helsepersonelloven fått satt seg, og vist seg å fungere hensiktsmessig.

Det er nå selvsagt at det er krav til individuell kompetanse som er avgjørende for hva en har lov å gjøre, ikke hva slags yrkestittel som står på navneskiltet.

Radiologene er ikke blitt en fortrengt usynliggjort gruppe slik mange fryktet.

Tidligere bekymringer for manglende subspesialisering og radiologisk forskning, med avspising av eget fagområde til andre legegrupper og avdelinger er historie.

Takket være en styrt og kvalitetssikret utvikling hvor radiografene har lettet på radiologenes produksjonsbyrde, har radiologene befestet og styrket sin status som radiologiske spesialister.


Krever godt samarbeid

En fremtid som beskrevet over, krever godt samarbeid.

Yrkesgruppene må samarbeide med hverandre om styrking av kompetanse for identifisering og løsing av oppgaver radiologene ikke makter eller trenger å utføre alene.

I stedet for å se på de videreutdannede radiografene som en ytterligere trussel for fragmentering og redusering av eget fag, bør en heller se på hvordan bidra til at denne gruppen hjelper til å beholde oppgavene i avdelingen og at kvaliteten i arbeidet avdelingen leverer er høy nok.

Erfaringer fra utlandet og evalueringer av sonografene utdannet ved Høgskolen i Gjøvik, viser god mulighet for positiv synergieffekter for basisopplæring av radiografspesialister og radiologer.


Gjensidig anerkjennelse

Radiologforeningen kom med skarp protest mot etablering av sonografutdanningen på Gjøvik, og har heller ikke vist vilje til moderering av denne siden 2008.

Foreningens frontfigur innen mammografi har også forsøkt å kvele initiativ til å undersøke muligheten for at radiografer kan læres opp til å inngå i mammografitydeteam.

Slike fastlåste holdninger og perioder med kald krig profesjonene imellom har en også hatt i andre land.

Selv i Storbritannia hvor aktiv jobbglidning mellom radiografer og radiologer har lang tradisjon og kommet veldig langt, ble det for to-tre år siden gitt ut svært motstridende anbefalinger fra Royal College of Radiology (Medical image interpretation by radiographers-April 2010), og Society and College of Radiography (Medical Image Interpretation by Radiographers - Definitive_Guidance_May_2010) om bruk av reporting radiographers.

Motstand mot radiografers rolleutvidelse viste seg imidlertid først og fremst å eksistere på forbundsnivå hos radiologene, mens man ute på sykehusene i stor grad var fornøyde med, og ønsket videreføre den utviklingen som hadde vært.


Felles rapport

En rekke reaksjoner fra kliniske fagmiljøer tvang de to forbundene til å snakke sammen igjen, og i september 2012 ga de ut en felles rapport kalt ”Team working in clinical imaging”.

Denne begraver tidligere stridigheter, og understreker viktigheten av gjensidig anerkjennelse av profesjonenes komplementære og kombinerte ferdigheter for å kunne levere best mulige helsetjenester.

Jeg nevnte innledningsvis forfatteren George Orwell. Han er også kjent for å ha innført begrepet ”den kalde krigen”.

Med vilje til nytenkning, samarbeidsimpulser fra utlandet og tilpasningsevne unngår vi en langvarig kald krig. En kald krig varmer verken radiografer, radiologer eller våre pasienter.


Referanser

Brealey, S., A. Scally, et al. (2005). "Accuracy of radiographer plain radiograph reporting in clinical practice: a meta-analysis." Clinical radiology 60(2): 232-241.

Cowling, C. (2008). "A global overview of the changing roles of radiographers." Radiography 14: e28-e32.

Duijm, L. E. M., J. H. Groenewoud, et al. (2007). "Additional Double Reading of Screening Mammograms by Radiologic Technologists: Impact on Screening Performance Parameters." Journal of the National Cancer Institute 99(15): 1162-1170.

Duijm, L. E. M., M. W. J. Louwman, et al. (2009). "Inter-observer variability in mammography screening and effect of type and number of readers on screening outcome." British journal of cancer 100(6): 901-907.

Forsyth, L. and E. Robertson (2007). "Radiologist perceptions of radiographer role development in Scotland." Radiography 13(1): 51-55.

Friedenberg, R. (2000). "The Role of the Supertechnologist1." Radiology 215(3): 630.

McPherson, K., P. Kersten, et al. (2006). "A systematic review of evidence about extended roles for allied health professionals." Journal of health services research & policy 11(4): 240.

Paterson, A. (2000). "Role development Towards 2000; a survey of role developments in radiography."

Price, R. and S. Le Masurier (2007). "Longitudinal changes in extended roles in radiography: A new perspective." Radiography 13(1): 18-29.

Sonnex, E., A. Tasker, et al. (2001). "The role of preliminary interpretation of chest radiographs by radiographers in the management of acute medical problems within a cardiothoracic centre." British Journal of Radiology 74(879): 230.

Williams, I. (2007). "Professional role extension for radiographers." The South African Radiographer 44(2): 14

Hardy, M., J. Legg, et al. (2008). "The concept of advanced radiographic practice: an international perspective." Radiography 14: e15-e19.
Til toppen