Forbundslederen
Foto: Håvard Ramstad

Midt i flaskehalsen

Man trenger ikke være en storbruker av media for å få med seg at helse og helsepolitikk er noe som vekker sterke følelser hos mange.
Ofte er de daglige oppslag fokusert mot feil som begås i helsevesenet (dessverre) – det er til dels følelsesladede oppslag, men de er ikke nødvendigvis mindre sanne av den grunn. Vi har alle en helse og er mer eller mindre engstelig for den, og som medmennesker kan vi lett relatere oss til slike saker – empatien er nærliggende.

Hva er da «sant» i disse oppslagene, og hva kan vi lære av dem utover det rent menneskelige?
Helsetilsynet kom i 2010 med rapporten «Risikobildet av norsk kreftbehandling» – en noen og tjue-siders rapport om tilstanden anno 2010 som burde vært obligatorisk lesning for alle som steller innen vårt felt. I 2012 kom det samme tilsynet med en ny rapport. Hadde anbefalingene blitt fulgt? Du finner begge rapportene lett på nett.

Hva sa så rapporten om risikobildet i 2010? I korthet rangerer Helsetilsynet diagnostikkforløp generelt og radiologi som den største risikoen for pasientene i norsk kreftbehandling. Sen diagnostikk gir stor sannsynlighet for ukentlig tap av liv. Smak litt på den, det er ordrett fra
Helsetilsynets rapport. Det er i de flaskehalsene vi virker. Eller sagt med Helsetilsynets egen formulering: «Svikt i radiologisk service (ventetid, kvalitet og koordinering mellom institusjoner, både offentlige og private)» – ikke særlig tillitvekkende, med andre ord.

Oppslagene i media sett i et slikt lys er da kanskje på sin plass – det lyser i røde varsellamper, for å bruke Helsetilsynets fargebruk på situasjonen. I den oppfølgende rapporten fra 2012 konkluderes det med at utfordringene ikke er fulgt opp av helseforetakene, ikke innenfor diagnostikk generelt og heller ikke innenfor bildediagnostikk.

I etterkant av rapportene utarbeides det i disse dager en nasjonal strategi på kreftområdet for perioden 2013–2017, arbeidsdokumentet – forslaget til strategien er ute for innspill fra de enkelte fagforbund. Også Norsk Radiografforbund er høringsinstans i denne saken.

Vi vet at antall krefttilfeller vil øke i fremtiden, blant annet som følge av en aldrende befolkning – og økt søkelys rundt disse problemområdene er på sin plass. NRF legger vekt på at for å sikre kvantitativt og kvalitativt gode og sikre pasientforløp er det ikke nok å fokusere på eksisterende oppgavefordelig innen bildediagnostisk virksomhet; eller innenfor stråleterapi for den del. Det er på høy tid å se på hvordan hardt tiltrengt kompetanse brukes i helsevesenet. Er vi fornuftig organisert når for eksempel henvisninger til spesialisthelsetjenesten kan bli liggende for lenge fordi en nøkkelperson er på ferie, noe vi kunne lese om i et avisoppslag nylig, og som viser hvordan pasientforløp kan feile?

Innen bildediagnostikk har vi i lang tid påpekt overfor myndigheter at kapasitet kan bygges ut og økes ved bevisst kompetanseheving til radiografer. Ingen yrkesgruppe er mer nærliggende å peke på når det gjelder å kunne ta på seg et større ansvar innen bildediagnostikken enn nettopp oss. Vitenskapelig dokumentasjon og empiri borger for kvaliteten, internasjonalt og etter hvert også nasjonalt – radiografer utfører slike oppgaver med samme kvalitet som andre innen feltet. En motsatt konklusjon ville vært oppsiktsvekkende, da dette er et spørsmål om opplæring og kompetanse.

Dette er en erkjennelse som etter hvert også har sunket inn i departement og blant politiske beslutningstagere, sist sett ved helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre i foretaksmøtet 30. januar.

Støre løfter oppgaveglidning som en av de viktigste momenter for at sykehusene skal lykkes i sine utfordringer. Her er det opp til helseforetakene å følge opp klare politiske signaler. Jeg tror også at de politiske signalene vil være omtrent de samme om helse- og omsorgsministeren heter Bent Høie, uten at jeg vil foregripe stortingsvalg eller ministerkabal.

Utfordringene for sykehusene når det gjelder kvalitativt gode pasientforløp innen bildediagnostikken vil være de samme også etter valget. Noen av løsningene er skissert av NRF etter erfaringer fra flere europeiske land der radiografer har tatt et større ansvar for beskrivelse og diagnostikk av røntgen, CT, MR og ultralydundersøkelser.

Det som stadig trer klarere fram for meg, er at offentlig helsevesen også må levere på tilgjengelighet og kvalitet i utredning av alvorlige sykdommer. Skal offentlig finansierte sykehus ha sin berettigelse i framtiden, tror jeg en av lakmustestene vil være akkurat det – vi kan ikke feile for ofte.

Vi ser stadig utålmodige pasientgrupper og pasientorganisasjoner presse på for å kreve sin del av vårt felleseide sykehusvesen – og med det i mente er det ikke sikkert at en 20-dagers regel på kreftforløp er godt nok. Andre land klarer bedre, og det vet pasientene og vi.
bent.r.mikalsen@helse-fonna.no




«Sen diagnostikk gir stor sannsynlighet for ukentlig tap av liv. Smak litt på den, det er ordrett fra Helsetilsynets rapport. Det er i de flaskehalsene vi virker.»

Til toppen