– For pasientene kan undersøkelsen handle om liv og død. Radiografen bør ikke gjøre dem unødvendig bekymret, sier Bo R. Mussmann. Foto: Fotolia

Pasienten - kropp eller menneske?

– Radiografifaget utøves i området mellom menneske og maskin, og kan lett tippe i retning av teknologien. De menneskelige sidene er ikke alltid profesjonalisert.

Publisert Sist oppdatert
Det sier Bo R. Mussmann, leder for danske CONRAD, Radiografisk Videncenter ved University College Lillebælt. Han har gjennomført en undersøkelse av radiografers kommunikasjon med pasienter, noe han mener det er et stort behov for. – Det fins svært mange teknologiske studier, men få om radiografers menneskesyn, sier Mussmann. På årets ECR-kongress holdt han innlegget “The relationship between man and technology in radiographic practice: a narrative approach”. Fikk rollen som kropp – Bakgrunnen for prosjektet var at jeg syntes det var behov for å avklare om menneskesynet som er nedfelt i den danske definisjonen av radiografyrket, har et reelt innhold – eller kun er humanistisk glasur på en høyteknologisk praksis, forteller Mussmann. – Står mennesket i sentrum av radiografien som et objekt eller subjekt? Undersøker vi en kropp eller en person? spør han, og trekker frem eksempler der pasienter ble avbrutt hver gang de prøvde å tre frem som mennesker. – En pasient skiftet helt karakter gjennom undersøkelsen. Fra å være glad, ble hun passivisert. Det var den rollen hun ble tildelt – som kropp. Historien om undersøkelsen Mussmann mener det er radiografens klare ansvar å skape gode hendelsesforløp, til tross for stress og produksjonskrav. – Hva innebærer det konkret? – Det tekniske skal være i orden. Bildene skal være gode, og stråledosene lave. I tillegg er det viktig at pasienten blir sett som et menneske. Pasienten bør spille hovedrollen, ikke teknologien. Etter en undersøkelse kan man spørre seg: Hva er historien om denne undersøkelsen? Pasienten bør gå ut med en god opplevelse. Veldig mange spør for eksempel om resultatet av undersøkelsen – noe radiografen ikke har lov å svare på, sier Mussmann. Han gir flere eksempler på hvordan spørsmålet besvares: • Man kan møte pasienten med en formell mur av taushet, ved for eksempel å si ”det har jeg ikke lov å uttale meg om”. Da har man imidlertid ikke gitt pasienten noe. • Mange radiografer svarer ”jeg kan ikke si noe fordi jeg ikke kan svare på spørsmålene som kommer etterpå”. Da kan pasienten bli svært bekymret – for dersom alt var bra, ville man jo ikke ha særlig mange spørsmål. • En radiograf sa i stedet ”det er viktig at legen får sett ordentlig på CT-bildene dine for å stille riktig diagnose. Du får svar om et par dager.” Den pasienten fikk noe. Ventetiden ble fylt med mening. • En annen svarte med humor, og gjorde at pasienten i det minste fikk imøtekommenhet. Her er det viktig at svarene tilpasses situasjonen, så det ikke blir et standardsvar. Likegyldig radiograf? – Radiografen bør ikke gjøre pasienten unødvendig bekymret. Mange er engstelige når de kommer til undersøkelse. For noen handler det om liv og død. Ofte er de alene med radiografen, og dennes kroppsspråk og holdning kan være avgjørende for opplevelse og tolkning. Kanskje virker radiografen likegyldig, eller man tolker denne som at man feiler noe svært alvorlig, sier Mussmann. Hans prosjekt viste heldigvis at radiografene som inngikk i studien, oftest handlet med utgangspunkt i mennesket. Når de argumenterte, tok de imidlertid oftest utgangspunkt i teknologien, og de hadde vanskelig for å beskrive et godt undersøkelsesforløp sett fra den menneskelige siden. Mussmann tror kanskje dette skyldes at den menneskelige siden ikke har like stort daglig fokus på avdelingene. Tidligere var den humanistiske siden av yrket dessuten lite vektlagt i radiografutdanningen. I dag er den langt sterkere inne. – Det er viktig å profesjonalisere også pasientkommunikasjonen. Hvis man bare regner med at den er i orden, vil man ikke oppdage det hvis noe er feil, sier Mussmann Et nytt menneske Han er opptatt av at radiografer bør diskutere og evaluere sin pasientkommunikasjon like ofte og grundig som de vurderer bildekvalitet og stråledoser. Selv om hans undersøkelser viser at praksis stort sett er utmerket både hos eldre og yngre radiografer, er den ikke perfekt. – En gang imellom går det galt med kommunikasjonen. Da er det viktig å kunne snakke med kolleger om dette. Man må erkjenne at den humanistiske delen av radiografien er en likeverdig del av faget, slik at man forholder seg profesjonelt til sin omgang med pasientene. Det holder ikke å tenke at ”noen er god på dette, andre ikke”. Vi må jobbe med vårt potensial på dette området, som ellers. Selv om du tar 45 røntgen thorax pr dag, kan nettopp dette bildet være avgjørende for pasientens videre liv. Hver pasient er et nytt menneske.
Powered by Labrador CMS