Uklare henvisninger - en utfordring

– Vi vet at det har vært en økning i antall bildediagnostiske undersøkelser. Spørsmålet er om dette bare er fornuftig. Det fins mange indikasjoner på at vi har et overforbruk. Mange studier har tatt for seg henvisende leges rolle i henvisningsprosessen, men få har studert mottakersiden – hvordan radiologer og radiografer forholder seg. Jeg synes derfor det har vært interessant å se på deres rolle, og hvordan de forholder seg til henvisninger de mistenker er mangelfulle eller feilaktige, forteller Lysdahl. Hun er høyskolelektor ved Høyskolen i Oslo, utdannet radiograf og stråleterapeut, og jobber nå med en doktorgradmed tittelen “Utilization and utility of diagnostic imaging. Quantitative studies and normative consideration”. Hun har kartlagt hvordan forbruket av diagnostisk radiologi varierer over tid og geografisk, årsaker til variasjon og radiologenes rolle i vurdering av henvisninger. I avhandlingen diskuteres de empiriske funnene i et nytte-etisk perspektiv. Ofte mangelfullt – Radiologer må ofte forholde seg til utilfredsstilende henvisninger. En undersøkelse blant norske radiologer viste at 95 prosent av dem som svarte, daglig eller ukentlig handler ut fra mangelfulle eller uklare henvisninger, forteller Lysdahl. Dette varierer imidlertid med arbeidssted. Sykehusradiologer kontaktet oftere henvisende lege for å avklare spørsmålsstillingen og sjekket prøvesvar og/eller innhentet opplysninger fra journalen. For radiologer ved private røntgeninstitutter var det vanligere å be pasienten selv om supplerende informasjon, eller foreta en klinisk undersøkelse. En av årsakene til dette er trolig enklere tilgjengelighet når henvisende lege er på samme sykehus. Tvilsom nytteverdi Faktorer som bidrar mest til at undersøkelser av tvilsom nytteverdi blir forhindret, er høy risiko for alvorlige bivirkninger, høy stråledose og lav pasientalder. Faktorer som fremmer tvilsomme undersøkelser, er respekt for henvisende leges vurdering, at pasienten/nære pårørende ønsker undersøkelsen, om pasienten har ankommet, henvisende lege er vanskelig tilgjengelig, og tidspress. Konklusjonen er at radiologen hovedsakelig tenker på pasientens sikkerhet når han eller hun betviler nytten av en henvisning. Enklere tilgang til henvisende lege og tilstrekkelig tid til å håndtere uklare eller mangelfulle henvisninger, kan bidra til forbedret kvalitet innen bildediagnostikk. Bør begrense henvisningen? – Det er ingen tvil om at mange henvisninger burde vært bedre. Både radiografer og radiologer er godt kjent med problemet. Veldig ofte angir henvisende lege en spesifikk undersøkelse. Det er en interessant diskusjon om dette er fornuftig, eller om henvisningen bør begrenses til å beskrive den kliniske problemstillingen så godt som mulig, før vurdering av undersøkelsesmetode eller modalitet overlates til radiologisk avdeling. Henvisende lege bestiller for eksempel ikke hvilken metode en kirurg skal bruke, sammenligner Lysdahl. Hennes doktorgradsdisputas er planlagt høsten 2011. Her kan du lese abstractet fra ECR: Radiologists' responses to inadequate referrals K.B. Lysdahl1, B.M. Hofmann2, A. Espeland3; 1Oslo/NO, 2Gjøvik/NO, 3Bergen/NO Purpose: To investigate radiologists’ responses to inadequate imaging referrals. Methods and Materials: A survey was mailed to Norwegian radiologists; 69 % responded. They graded the frequencies of actions related to referrals with ambiguous indications or inappropriate examination choices and the contribution of factors preventing and not preventing an examination of doubtful usefulness from being performed as requested. Results: Ninety-five percent (344/361) reported daily or weekly actions related to inadequate referrals. Actions differed among subspecialties. The most frequent were contacting the referrer to clarify the clinical problem and checking test results/information in the medical records. Both actions were more frequent among registrars than specialists and among hospital radiologists than institute radiologists. Institute radiologists were more likely to ask the patient for additional information and to examine the patient clinically. Factors rated as contributing most to prevent doubtful examinations were high risk of serious complications/side effects, high radiation dose and low patient age. Factors facilitating doubtful examinations included respect for the referrer’s judgment, patient/next-of-kin wants the examination, patient has arrived, unreachable referrer, and time pressure. Conclusion: Radiologists frequently take action in response to inadequate referrals, mainly by searching for complementary information. Their actions seem to be mainly motivated by patient safety considerations. Vetting of referrals at arrival, easier access to referring clinicians, and sufficient time for radiologists to handle inadequate referrals, may contribute to improved use of imaging.