Kreftomsorg og forløpstider

Tirsdag 22. og onsdag 23. november inviterte helsedirektoratet til konferansen der temaet var forløpstider, logistikk og organisering av kreftområdet. Sist sommer lanserte helseministeren frister for utredning og behandling av kreftpasienter. Lanseringen utløste omfattende og kritiske innspill, pasienter følte seg forbigått, mens spesialistene rister på hodet og mener dette er uoppnåelig.

Fra statsrådens side presiseres det at fristen på 20 dager ikke er en pasientrettighet, men en norm som skal være førende for helseforetakenes organisering og logistikk innen kreftområdet. Den normerende målsetting er at 80 prosent av pasientene skal være utredet, og behandling skal være iverksatt innen 20 dager etter henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Konferansen fokuserte på hvilke utfordringer en står ovenfor idet forløpstidene underlegges et målingsregime. Det stilles krav til samarbeid på tvers av spesialiteter, på tvers av avdelinger, på tvers av helseforetak, og på tvers av nivåene i helsetjenesten.

Budskapet er nettopp dette, det er i dette spenningsfeltet den gode helsetjenesten skapes, i møte mellom ulike spesialiteter hvor grunnlaget for enkeltpasientens sykdomshistorie diskuteres og behandlingsforløp fastsettes, der spesialistene snakker sammen og tar avgjørelse til det beste for den enkelte pasient.

På konferansen ble de gode eksemplene presentert, men skal en lykkes, stilles det krav til involvering og engasjement, og ikke minst forankring i ledelsen.

Idet tidsuret begynner å tikke, rettes søkelyset på flaskehalsene i systemet. Et gjennomgående problemområde er manglende kapasitet og ventetider på røntgenundersøkelser, bl.a. begrunnet i mangel på radiologer.

Spørsmålet mitt blir da hvilke strategier en må velge for å få grep om denne problematikken, når fagkompetansen blir den kritiske faktoren for å levere tjenestene.

På konferansen ble Danmark trukket frem som et foregangsland. Der slipper kreftpasientene å vente. Jobbglidning og oppgaveforskyvning mellom profesjoner er blitt en naturlig del av driftskonseptet i Danmark. Der utfører radiografer ultralydundersøkelser og de beskriver skjelettundersøkelser.

Og ved å organisere arbeidet innenfor litt andre rammer enn dagens, vil jeg anta at også tilbudet til våre pasienter kunne blitt bedre. Det er innenfor rammen av den etterspurte kompetansen radiologen bør befinne seg, i fagteamet der behandlingsforløp og oppfølging av pasienten diskuteres, der spisskompetanse innen radiologi er påkrevet og uerstattelig, parallelt med at radiografene overtar de enkle undersøkelsene og utfører de enkle beskrivelsene.

Som helseprofesjoner er vi tillagt et samfunnsansvar, og vi kan ikke lenger sitte stille å se på at pasienter må vente på å få utført sårt tiltrengte undersøkelser. Det er direkte uforsvarlig, spesielt hvis begrunnelsen for den manglende kapasiteten kan løses ved så enkle grep som forskyvning av arbeidsoppgaver.

I Danmark har de klart det, hvorfor skal det da ikke la seg gjøre i Norge.