Strålevernets voktere
«Vi er bekymret for en utvikling der radiografkompetanse ikke er til stede ved potensielt høydoseundersøkelser som CT og intervensjon.»
Mange utviklingstrekk i det norske helsevesen utfordrer vår tradisjonelle tenkemåte med tanke på hvor det bør finnes radiografkompetanse. Tradisjonelt har vi i all hovedsak vært knyttet opp mot sykehusene i spesialisthelsetjenesten og bildediagnostiske avdelinger der. Dette er i ferd med å endre seg, og det skjer raskt.
Utviklingen i sykehusene fører til at installasjoner som avanserte gjennomlysningsenheter i større grad også er lokalisert i andre avdelinger enn de tradisjonelle røntgenavdelingene. Dette gjelder også for apparatur som kan gi pasienter relativt store stråledoser sammenlignet med medisinsk strålebruk generelt. Ved tilsyn har Statens strålevern avdekket manglende kompetanse innen strålevern hos personell i avdelinger utenfor radiologisk avdelinger.
Samhandlingsreformen legger til rette for et større kommunalt ansvar for utredning og behandling av pasienter, noe som blant annet har ført til etablering av røntgentjenester utenfor spesialisthelsetjenesten, disse er oftest lokalisert i kommunale helsehus. Vi ser nærmest daglig lokalpolitikere som ivrer for å få etablert CT-tjenester i helsehus i kommunal regi, oftest i distrikter relativt langt unna større sykehus.
Stadig flere prehospitale tjenester etableres som følge av kravet om stadig raskere diagnostikk og behandling, som ved for eksempel hjerneslag, og her vil ønske om røntgen og CT-diagnostikk være en helt sentralt driver i utviklingen. Det pågår for tiden blant annet prosjekt med CT i ambulanse, som man ønsker å videreutvikle for bruk i ambulansehelikopter.
Ny helse- og sykehusplan vil trolig berøre akuttfunksjoner ved flere mindre sykehus, og det er løftet fram bekymring for hvordan tilbud innen støttefunksjoner som bildediagnostikk skal opprettholdes ved disse sykehusene. Vi mener det er viktig å opprettholde det bildediagnostiske tilbudet dersom mindre sykehus får endrede oppgaver innen akuttfunksjoner, og at den autoriserte radiograffaglige kompetansen innen medisinsk bruk av stråling opprettholdes for å ivareta befolkningen.
De siste årene har vi sett mange nyetableringer av bildediagnostiske tjenester i kommunene. Dette reiser et behov for å sikre samme grad av forsvarlighet der som man normalt finner i bildediagnostiske avdelinger. Strålevernforskriften stiller blant annet krav til hvem som kan betjene medisinsk stråleapparatur. Likevel åpner den for at røntgenundersøkelser utenfor spesialisthelsetjenesten kan utføres av personale som ikke oppfyller kravet om godkjenning ifølge paragraf 8, men at man i stedet skal kunne basere seg på melding til Statens strålevern. Dette kan føre til et stort sprik i kvaliteten på bildediagnostiske undersøkelser utført i og utenfor spesialisthelsetjenesten. Vi mener at kvaliteten på disse tjenestene må sikres med radiografkompetanse.
Flere studier viser at helsepersonell som er involvert i arbeid med ioniserende stråling, har liten kunnskap om mulige biologiske effekter, korrekt bruk av apparaturen samt berettigelse og optimalisering av strålebruken. Generelt er den formelle kompetansen i strålevern til helsepersonell etter endt utdanning ikke på høyde med anbefalingene til EU og ICRP (International Commission on Radiological Protection).
I henhold til strålevernforskriften kan radiografer betjene røntgen- og MR-apparatur, og kartleggingen viser at utdanningen i radiografi gir tilfredsstillende kompetanse til dette. Vi er bekymret for en utvikling der radiografkompetanse ikke er til stede ved potensielt høydoseundersøkelser som CT og intervensjon.
Norsk Radiografforbund mener derfor at tiden er moden for å se samlet på all bruk av medisinsk stråling i Norge og at lovverk må få en helhetlig tilnærming og tydeliggjøring for å ivareta at riktig kompetansenivå er involvert i strålevernet.bent.ronny.mikalsen@radiograf.no
Denne lederen er tidligere publisert i papirutgaven av Hold Pusten.
