Forventninger og praksis

Publisert Sist oppdatert

NRFs politiske plattform sier blant annet at forbundet skal arbeide for at innholdet i radiografutdanningen er i samsvar med kompetansen som etterspørres. Derfor satte sentralstyret i fjor ned en arbeidsgruppe i utdanningspolitikk som fikk i oppdrag å undersøke hvordan stoda er på dette området. Og for å finne ut av dette, utførte vi to spørreundersøkelser.

Den ene for å sammenligne den norske radiografutdanningens kvalifikasjonsrammeverk mot EFRS-EQF-6. Dette er et europeisk system for kompetansekrav til radiografer. EQF tar utgangspunkt i forventet læringsutbytte i form av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse tilknyttet bachelornivå for radiografer. Målet var å kartlegge om forventningene til nyutdannede radiografer samsvarer med erfaringene av læringsutbytte ved jobbstart. Forventningen og erfaringene tok utgangspunkt i basisfag i radiografutdanningen. Eksempler på basisfag er strålefysikk (dannelse av røntgenstråling og bruk av eksponeringsteknikk), stråleskader, strålevern, anatomi/patologi og anvendelse av IKT. Det ble også spurt etter forventninger og erfaringer til kritisk refleksjon, grad av selvstendighet samt ferdigheter med tanke på å gi pasientinformasjon og -omsorg.

Forventningsundersøkelsen besto av 50 spørsmål om kompetanse og opplæring. Den viser at det er høyest forventninger til nyutdannedes kompetanse knyttet til stråledoser, strålefysikk og strålebiologi. Lavest forventning stilles til kunnskap om skademekanismer ved traumer og til ikke-ioniserende teknikker. Når det gjelder ferdigheter hos nyutdannede, forventes det at de kan effektiv anvendelse for strålevern og har kritisk refleksjon over egen yrkesutøvelse. Lavest forventning her er til anvendelse av IKT-verktøy. Innen kompetanse skårer alle områder jevnt høyt. Unntaket er forventninger til å delta i FOU-arbeid.

Både når det gjelder teoretisk kunnskap, ferdigheter og kompetanse, viser undersøkelsen at forventningene til hva radiografene kan, er markant høyere enn det det viser seg at de kan i praksis. Og det er på de områdene der forventningene er høyest, at det er høyest negativt avvik.

Dette gjelder spørsmål innen å tilpasse eksponeringsparametre og andre variabler for optimalisering av dose og bildekvalitet. Det å anvende effektive og sikre metoder for strålevern av personale, pasienter og pårørende kommer også inn i denne kategorien. Det er minst avvik når det gjelder å gi nødvendig omsorg og oppfølging til pasienten. Informasjon og støtte til pasient før, under og etter undersøkelsen har også lite avvik.

«Kanskje har vi for høye forventninger til nyutdannede? Eller kanskje vi tror for godt om oss selv og hva vi kunne da vi var nyutdannet?»Svarene på undersøkelsen peker i retning av at nyutdannedes teorikunnskap, ferdigheter og kompetanse ikke er på det nivå som det forventes blant radiografer. Dette stemmer med oppfatninger jeg selv hører fra radiografmiljøet. Jeg har jobbet som radiograf i snart 14 år og har fagansvar for generell røntgen. Flere ganger har jeg hørt andre radiografer si ting om studenter og nyutdannede som: «Hva lærer de egentlig på skolen?», «Kan de ikke eksponeringsteknikk?», «Det var ikke slik da jeg gikk på utdanningen» og «Det stiltes høyere krav da». Kanskje har vi for høye forventninger til nyutdannede? Eller kanskje vi tror for godt om oss selv og hva vi kunne da vi var nyutdannet? Eller er ikke de nyutdannede skolert til å møte radiografhverdagen?

Den andre spørreundersøkelsen tok for seg veilederrollen ifm. studentenes paraksisperioder. Praksis utgjør en tredjedel av utdanningen, og det er en viktig læringsarena for det ferdige produktet. Innspill fra studenter ga oss inntrykk av at det også var rom for forbedring på dette området, at de kunne få mer utbytte av den. Er det oss radiografer som kan og bør heve kompetansen til studenter når de er i praksis? Vi sendte spørreskjema til alle medlemmer i NRF.

Det er mange radiografer som har vært veiledere de siste ti årene. Flesteparten blir forespurt av arbeidsgiver, og kun fire prosent blir veiledere på eget initiativ. Av de som ikke ønsker å være veiledere, oppgis mangel på tid og tilrettelegging fra arbeidsgiver som hovedårsak. Veiledere forventer å få teoretisk opplæring og informasjon fra både arbeidsgiver og utdanningen. Det opplever de fleste i liten grad. Økonomisk kompensasjon er ingen motivasjon for å bli veileder, men en del forventer å bli prioritert på fagkurs og kongresser. Erfaringer hos veilederne er at de får lite tilrettelegging fra arbeidsgiver til forberedelse av studenter og møter underveis, samt liten støtte fra utdanningene. Det positive er at flesteparten opplever økt faglig kunnskap av å ha studenter, og en økning i jobbtilfredshet. Støtte fra kolleger er noe som også trekkes positivt frem i undersøkelsen.

Det ser ut som om det kan bli bedre kommunikasjon mellom utdanning, arbeidsgiver, student og veileder. Det er viktig at studentene får konkrete mål som følges opp slik at de lærer det de skal. Det er også viktig at vi radiografer lærer dem det vi kan, og at vi evaluerer studentene gjennom hverdagen. For eksempel at de får tilstrekkelig tid til å reflektere over hva de gjør. Dette innebærer at veileder må få nok tid til å kunne gå gjennom pasientkasuistikkene. Vi radiografer må også kunne eksponeringsteknikk for å lære det fra oss. Det syndes nok en del med at radiografer selv ikke endrer parametre innen eksponeringsteknikk siden de fleste modaliteter har ferdig oppsatte protokoller. Jeg mener også det er viktig å gå gjennom med studenten om forventet funn, hvordan vi oppnår dette ved bildetaking, og hvordan vi evaluerer bildene etterpå for å se om vi har det vi trenger.

Vi har alle vært studenter. Selv var jeg en ganske beskjeden student som ikke torde å presse meg på. Jeg har heldigvis hatt flinke veiledere som både har inspirert, motivert og pushet meg. Andre studenter fortalte om fraværende veiledere, at de ble sett på som en pest og plage. Det er litt trist at praksis kan oppleves så ulikt, og kan utgjøre en stor forskjell i hva du sitter inne med av erfaringer som nyutdannet. Jeg håper vår lille kartlegging fører til at kommunikasjon innad og praksishåndtering forbedres, og at det settes konkrete mål til den enkelte student. Gjennom slikt arbeid vil man luke bort potensielle uegnede radiografer og gi studentene mulighet til å forbedre seg slik at de kan bli en større ressurs som nyutdannet radiograf. Det vil hele radiografmiljøet tjene på. Denne kommentaren ble først publisert Hold Pusten nummer 4 2014.post@holdpusten.no

Powered by Labrador CMS