Kompetanse må alltid, uansett, lønne seg

Carls kommentar fra Hold Pusten nummer 2 2024

Skal Ola og Kari få tilgang til helsetjenester av den kvaliteten de forventer fremover, vil rekruttering av kvalifisert fagpersonell til spesialisthelsetjenesten være helt avgjørende.

Vi blir stadig flere eldre, og relativt sett færre yngre.

For bærekraften i statsfinansene er utfordringen blant annet at flere av oss skal motta pensjon, mens færre av oss skal finansiere den. Disse eldre skal dessuten motta helsetjenester, og så lenge forholdet mellom eldre og yngre endres, vil flere av oss ha behov for å motta tjenester, og færre av oss vil måtte produsere dem.

Det legger et ytterligere press på en allerede presset spesialisthelsetjeneste.

Vi vet at tilgangen på arbeidskraft i tiden fremover vil bli mindre. Kampen om arbeidskraften er i ferd med å spisse seg til. Dette er en utfordring flere bransjer vil kjenne på. Spesialisthelsetjenesten har også behov for stadig mer spesialisert kompetanse, hvilket betyr at å kvalifisere nok folk for tjenestene vi har behov for å besette, heller ikke er gjort over natta. Vi er avhengig av nok søkere til helseutdanningene, og vi er avhengig av tilgangen på flinke folk.

Helspersonellkommisjonen påpeker disse utfordringene, og flere til.

Det er mulig å legge til grunn at teknologisk utvikling og innovasjon vil hjelpe oss et stykke på vei om vi viser en tilstrekkelig vilje til å prioritere dette. Oppgavedeling og omstrukturering vil kunne bidra. Vi vet at sterke fagmiljøer, interessante arbeidsoppgaver og et givende arbeid kan tjene som sterke rekrutteringsfortrinn.

Men vi kommer ikke utenom at det vil være avgjørende å sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte om vi skal klare å tiltrekke oss nok flinke folk.

Statistisk sentralbyrå presenterte for et snaut år siden en rapport utarbeidet på oppdrag fra Unio. Byrået undersøkte her sammenhengen mellom utdanning og samlede inntekter gjennom yrkeskarrieren, den såkalte livsløpsinntekten.

Funnene viser at enkelte utdanninger gir negativ innvirkning på livsløpsinntekten, sammenlignet med de som har fullført videregående opplæring som høyeste oppnådde utdanning. Yrkene som kommer dårligst ut, er typisk å finne i offentlig sektor, blant annet universitets- og høyskoleyrker som ergoterapeuter, sykepleiere og radiografer.

Det fremstår urimelig.

Over tid vil ikke mange nok søke seg til yrker med negativ livsløpsinntekt. Folk er fornuftige. Åpenbart vil også det at det er færre kandidater å velge mellom, kunne føre til et kvalitetsfall. En konsekvens vil kunne være at det blir umulig å tilby befolkningen helsetjenester av en kvalitet og et omfang de forventer, og da kan det igjen spøke for skatteviljen og oppslutningen rundt velferdsstaten.

Kompetanse må alltid, uansett, lønne seg.

Norge er godt skodd for utfordringene vi har foran oss i den forstand at vi ikke har gjeld, slik våre handelspartnere har. Vi har penger på bok, men det gjør ikke behovet for arbeidskraft mindre. Skal spesialisthelsetjenesten konkurrere om fremtidens arbeidskraft, kan ikke relativt sett negativ livsløpsinntekt være spesialisthelsetjenestens innsalg. De mange fordelene ved å jobbe i en så viktig og kompetent tjeneste vil til slutt ikke være tilstrekkelig til å veie opp.

På sikt vil det nok bli nødvendig med større potter til fordeling, men det er mulig å bidra til en mer rimelig avlønning av kompetanse gjennom inntektsoppgjørene.

Når våre forhandlingsutvalg snart setter seg ved forhandlingsbordet og økonomi står på agendaen, er det mulig å insistere på at kompetansetillegg og lignende må styrkes. Det er mulig å finne gode løsninger som vil gjøre det mer lukrativt å ta særlig ansvar for egen og kollegers faglige utvikling. Det er ikke lett, det er det aldri, men med gode forberedelser, konstruktive dialoger og fornuftige innretninger er det oppnåelig å bidra til en rimeligere avlønning av de med høy kompetanse.

Alt ansvaret for alle disse utfordringene skal åpenbart ikke legges på de lokale forhandlingsutvalgene. Det er her snakk om store utfordringer vi som samfunn kommer til å måtte ta stilling til i årene fremover, og alle utfordringene kan selvsagt ikke løses gjennom oppgjørene.

Poenget er at det er mulig å ha som ambisjon å være med og gi et bidrag til sitt lokale kompetansemiljø, og det er det denne oppfordringen går på.

Lykke til!

carl.christian@radiograf.no