KOMMENTAR
Om å være tillitsvalgt
Alle vil være medlem (og det er bra), men få vil ta på seg jobben
Kommentar fra Hold Pusten nummer 4 2025.
På en ferietur med en kollega kom – som så ofte – praten inn på jobb. Hun så på meg og spurte:
– Hva får du egentlig for å være foretakstillitsvalgt, Vivian?
Jeg skjønte straks at hun mente økonomisk kompensasjon.
– Får? svarte jeg med et smil.
– Nei, det er stort sett ansvar – og en og annen dose kjeft.
Den fantastiske norske modellen med et velfungerende partssamarbeid krever at noen faktisk gjør jobben.
Denne sommeren markerer jeg 25 år som radiograf – et lite sølvbryllup, om du vil. I løpet av disse årene har jeg alltid, på en eller annen måte, vært involvert i tillitsvalgtrollen der jeg har jobbet. Hvorfor? Kort og godt fordi jeg er et ja-menneske – og fordi det aldri har vært en kø av radiografer som ivrer etter å bli tillitsvalgt.
Alle vil være medlem (og det er bra), men få vil ta på seg jobben. Den fantastiske norske modellen med et velfungerende partssamarbeid krever at noen faktisk gjør jobben. Så da den sittende foretakstillitsvalgte ga seg for noen år siden og ingen hadde meldt seg, sa jeg ja – igjen.
Så da blir det: tillit – ja; valgt – tja.
Tiden min som «tvungen» foretakstillitsvalgt i Helse Bergen har gitt meg mye: kunnskap, forståelse, frustrasjon, latter, vennskap, lange møter med lunken kaffe – og en direktør som alltid kjenner igjen ansiktet mitt, og av og til husker navnet.
Rollen har løftet blikket mitt utover min egen avdeling, min egen profesjon og min egen arbeidsplass.
Rollen har løftet blikket mitt utover min egen avdeling, min egen profesjon og min egen arbeidsplass. Jeg har lært om budsjetter og hvordan man skaper handlingsrom. Jeg har stått hardt mot hardt, fått medlemmene til å gå i takt – men også måttet gi etter, og frustrert sett noen ta disco-trinn, mens andre holder seg til valsen.
Jeg har lært at i organisasjonslivet er det kjøttvekta som rår, men at man som liten også kan ha en stor stemme. Jeg har forstått at foretaksmodellen ikke nødvendigvis er den beste måten å drive offentlige sykehus på, og at mye er politisk styrt og preget av prestisje.
Nye bekjentskap med femstjerners tillitsvalgte fra FO og Fagforbundet har det også blitt. De noe lange, og noen ganger litt kjedelige møtene med foretaksledelsen og personal- og organisasjonsavdelingen får et løft av de småvittige – og ofte litt lange – innleggene fra Delta.
Gode og konstruktive tillitsvalgt-treff i regi av NRF sentralt har det vært, og en fin gjeng med tillitsvalgte i Helse Bergen.
Jeg har lært at i organisasjonslivet er det kjøttvekta som rår, men at man som liten også kan ha en stor stemme.
Men det som slår meg, er at uansett hvor jeg er i dette apparatet, så er vi gamle. Ingen fornærmelse overfor dere andre jeg har truffet i alle år – men vi har passert middagshøyden. Sånn er det i FTV-gjengen i Helse Bergen også, med unntak av YLF – men som navnet tilsier (Yngre legers forening) skulle det bare mangle.
Er det sånn at det er pondus og erfaring som gir gjennomslag, eller har vi ikke bruk for litt ungt pågangsmot og entusiasme i gruppen også? For det er jo ofte fremtidens arbeidsplass vi diskuterer og legger planer for på foretaksnivå. Seniorpolitikk, ja – men også langvakt, oppussing av sentralblokk og jobbglidning. Det er 300 gravide arbeidstakere i Helse Bergen til enhver tid, og ingen av dem er tillitsvalgt på foretaksnivå. Vi diskuterer bruk av moderne hjelpemidler, kunstig intelligens og fremtidens helsevesen. Ledere som synes man alltid skal ringe inn når man er syk, mens de yngre tenker en snap er helt innafor – det er jo sånn de stort sett kommuniserer.
Administrerende direktør i Helse Bergen avsluttet sommertalen sin med en invitasjon til samtaler med unge arbeidstakere i foretaket om hva deres perspektiv på ting er – det synes jeg er en kjempeidé.
Noen ganger dukker det til og med opp en e-post i innboksen med et «takk for jobben du gjør». Det varmer og minner meg på hvorfor jeg fortsatt sier ja.
Kanskje burde vi – lokalt eller sentralt i NRF – i oppfølgingen av rekrutteringen av medlemmer, som vi så nydelig gjør på grunnutdanningen, invitere unge som kanskje har et tillitsvalgtengasjement de ikke får utløp for, til en tillitsvalgtworkshop – kall det gjerne NRF Ung.
Men nå skal det sies, jeg får lite kjeft i rollen som foretakstillitsvalgt. Eller, litt kjeft blir det jo – ellers hadde jeg vel ikke gjort jobben min. Heldigvis kommer den sjelden fra medlemmene. Jeg tror de aller fleste er rimelig fornøyde – og takknemlige – for at noen gidder.
Noen ganger dukker det til og med opp en e-post i innboksen med et «takk for jobben du gjør». Det varmer og minner meg på hvorfor jeg fortsatt sier ja. Men hver gang det er en tillitsvalgt jeg ikke klarer å få med på Teams under TV-møtene våre, blir jeg minnet om at tiden går – og at det kanskje er på tide å slippe til noen yngre krefter.
post@holdpusten.no
