Fremtidens pensjon

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 2 2024

I offentlig sektor har pensjon tradisjonelt blitt sett på som «utsatt» lønn. Gode pensjonsordninger har sukret pillen for ansatte i en sektor med et generelt lavere lønnsnivå sammenlignet med privat sektor.

Med pensjonsreformen fra 2011 ble det innført regler om levealdersjustering av alderspensjon fra folketrygden og fra offentlige tjenestepensjonsordninger. Levealdersjustering innebærer at den enkeltes pensjon ved en gitt uttaksalder blir justert for endringer i befolkningens levealder. Enklest forklart: Jo flere i ditt årskull du må dele pensjonspotten med, jo lavere pensjon for deg. Konsekvens: Du får mer igjen jo senere du tar ut pensjon – med andre ord levealdersjustering bygger opp under arbeidslinja.

Levealdersjustering har for lengst hatt sin virkning i det gjennomsnittlig alder for uttak av alderspensjon i 2023 var 65,6 år. Det hører stort sett til årskullene før 1962 å kunne gå av med pensjon tilsvarende 66% av lønn som 62-åring. Alle født fra 1964 blir omfattet av det nylige pensjonsforliket mellom hovedorganisasjonene og regjeringen. Sannsynligvis blir det også vedtatt i Stortinget i det det legges opp til et noenlunde bredt – antagelig minus Rødt og Fremskrittspartiet.

Pensjonsforliket gjeninnfører ikke plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense. En plikt til å fratre ville uansett være i strid med levealderjusteringen og arbeidslinja, også de med særaldersgrense må stå lenger i jobb for å oppnå ønsket pensjonsnivå. Hvilke stillinger som i fremtiden skal ha særaldersgrenser, samt hvilke aldersgrenser som skal gjelde, avklares i en egen prosess. For oss er det Unio som er part i de drøftingene.

Det er isolert sett gode grunner for et bredt pensjonsforlik nå, i det kommende tiåret vil for alvor eldrebølgen slå til, og utgiftene til folketrygden vil øke drastisk uten et forlik som begrenser utgiftene. En NAV-rapport fra november 2023 anslår utgiftene til folketrygden å utgjøre 717 milliarder i 2032. Folketrygden/NAV-ytelsene utgjorde i 2022 624 milliarder kroner, om lag en tredjedel av statsbudsjettet. Hvor stor andel denne posten vil utgjøre i 2032, gjenstår å se.

Til grunn for forliket ligger en frykt hos partene for at en manglende økonomisk bærekraft i ordningene blir uhåndterlig dersom man ikke gjør tiltak nå. Om forliket sosialt står seg for fremtiden, gjenstår å se. Beregninger etter forliket viser at en ferdig utdannet radiograf i 2024, må stå i jobb til han eller hun er over 73 år. Det store spørsmålet er om nær 50 år i arbeidslivet vil være mulig for fremtidige generasjoner av arbeidstakere, for eksempel i en helsesektor som står overfor de utfordringer vi vet kommer.

Hele grunnlaget for de ulike pensjonsreformene de siste 15 årene er at vi blir færre i arbeidsfør alder til å betale for en stadig større andel av befolkningen som står utenfor arbeidslivet. I 2022 passerte vi en million alderspensjonister i Norge, andelen vil øke i takt med en aldrende befolkning. I 2040 viser beregninger at det vil være kun to i arbeid til å finansiere hver pensjonist. I tillegg er om lag ti prosent av befolkningen i arbeidsfør alder uføretrygdet. Samlet har statsminister Jonas Gahr Støre og Høyres leder Erna Solberg hevdet at mer enn 600 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, les: Det finnes en arbeidskraftreserve.

Norske velferdsgoder er i utgangspunktet et spleiselag som i hovedsak er finansiert av arbeid og skatt. Det er motsetningsfylt at relativt færre arbeidstakere skal finansiere den norske velferdsmodellen ved å stå lengre i arbeid enn folk i noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er der debatten vil stå i det kommende tiåret – til neste gang det legges opp til et pensjonsforlik – vil spleiselaget på pensjoner stå seg? 

bent.r.mikalsen@radiograf.no