Fremad marsj!

PÅ TOMANNSHÅND

(Foto: Elisabeth Norridge/NRF)

Fremad marsj!

Så kjapt har Gunvor Wåde rast gjennom trinnene fra fersk radiograf til ferdig doktor at hun måtte ta ekstravakter på Mammografiprogrammet i stipendiatperioden for å få klinisk praksis.




I februar disputerte Gunvor Wåde. Hun forsvarte avhandlingen «Breast compression in mammography – from experience-based to evidence-based practice», der hun blant annet har kommet frem til at det bør rettes mer oppmerksomhet mot brystkompresjon i screeningen, og at dagens retningslinjer bør revideres så de blir mer kunnskapsbaserte. Dette intervjuet ble gjort 11. februar, med en oppdatering knyttet til koronasituasjonen den 26. mars.


Gunvor Wåde er tredve år og heter Gipling til mellomnavn. Hun ble ferdig radiograf i 2012, så tok hun master, og derfra bar det rett inn i en tilværelse som stipendiat. Nå har hun disputert. Her forteller hun om veien frem til doktortittelen.

– Gratulerer med doktorgraden, det er to uker siden disputasen, har du landet?

– Tusen takk, de siste to ukene før disputasen var veldig hektiske, så var det deadline for emnet jeg er ansvarlig for på jobben, så det har gått i ett, sier Wåde, som nå er blitt førsteamanuensis ved OsloMet, der hun frem til disputasen var stipendiat.

Wåde er opprinnelig fra Steinkjer nord i Trøndelag. Hun studerte radiografi ved det som da het Høgskolen i Sør-Trøndelag, der hun var ferdig i 2012.

– Var det et bevisst valg at du ville bli radiograf?

– Også for meg var det litt tilfeldig. På videregående vet man gjerne ikke helt hva man vil bli, en venninne hadde valgt radiografi, og det var veien inn for meg, sier Wåde og legger til:

– Men som så mange andre likte jeg kombinasjonen av det teknologiske og menneskelige. Og da jeg først hadde begynt, var det veldig interessant, jeg trivdes veldig godt.

– Radiografi er jo et veldig yrkesrettet studium, tenkte du allerede fra start at du ville forske?

– Nei. Men da jeg var ferdig i Trondheim, var jeg ikke helt klar for å begynne å jobbe, så jeg begynte på en master i biomedisin ved nåværende OsloMet. De hadde åpnet dette studiet også for radiografer, da det ikke var så mange andre mastertilbud for oss.

På studiet, der hun tilhørte en minoritet på seks radiografer, fikk hun muligheten til å dra på utveksling.

Jeg var veldig klar for å oppleve verden og lære språk, og det ble en helt fantastisk opplevelse.

– Jeg reiste til Manchester og var ved Salford University et år hvor jeg skrev masteroppgaven. Det var kjempespennende! I oppgaven beskrev jeg prosessen med å utvikle et fantom som kunne komprimeres under mammografi, og slik kom jeg inn i mammografiens verden. Jeg trivdes så godt i England, at da jeg var ferdig med masterstudiene, ble jeg igjen og tok en hjemmekontorbasert jobb innen medisinsk informasjon. Jeg var veldig klar for å oppleve verden og lære språk, og det ble en helt fantastisk opplevelse, minnes Wåde.

Etter nok et år i utlendighet søkte hun på en stipendiatstilling innen mammografifeltet ved OsloMet, og slik gikk det til at Wåde var stipendiat fra høsten 2015.

– Jeg hadde to veiledere på masteren, Solveig Hofvind og Peter Hogg, og de var jeg så heldig å få med meg inn i doktorgrasarbeidet også, forteller Wåde.

Solveig Hofvind er kjent for mange, hun er professor i radiografi og leder for Mammografiprogrammet. Peter Hogg er professor i radiografi ved Salford University i Manchester.

Jeg var stipendiat uten å ha jobbet som radiograf, så for meg var det veldig teoretisk.

– Du nevner kombinasjonen av teknologi og mennesker, men det har vel ikke blitt så mye mennesker på deg, siden du aldri har jobbet som radiograf?

– Det er sant, jeg var stipendiat uten å ha jobbet som radiograf, så for meg var det veldig teoretisk.

Løsningen ble å jobbe deltid på mammografiscreeningen på Ahus og etter hvert på Aker sykehus.

– Mangel på praksis var en stor svakhet. Man ser ting fra en annen side når man får det litt i fingrene og ikke bare sitter på et kontor og sier noe om mammografi i praksis, sier Wåde, som var litt spent på hvordan hun ville bli sett på av de andre på avdelingen før hun tok sin første vakt.

– Men det gikk så fint, jeg ble veldig godt mottatt, sier Wåde.

Tidligere har det nok vært en holdning om at jo mer du klemmer, jo bedre bildekvalitet, og det stemmer ikke nødvendigvis.

– I avhandlingen kommer du blant annet frem til at retningslinjene for kompresjonskraft bør endres så de blir mer kunnskapsbaserte?

– Ja, ifølge dagens retningslinjer skal kompresjonskraften være på mellom 11 og 18 kg. Og det er stor variasjon mellom sentrene, gjennomsnittet varierer med mer enn seks kilo på de som ligger i hver sin ende av skalaen, sier Wåde og fortsetter:

– Det kan ha noe med kvinnene å gjøre, både størrelse på bryst og komprimerbarhet varierer jo, men så store variasjoner kan ikke forklares med det alene. Så her er det nok ulike kulturer, og det må bli mer samkjørt.

– Når det er sagt, så vet man ikke hva som er optimalt.

– Hvordan kan man da samkjøre bedre?

– Man må se på størrelsen på brystet pluss hvordan brystet reagerer på kompresjon. Tidligere har det nok vært en holdning om at jo mer du klemmer, jo bedre bildekvalitet, og det stemmer ikke nødvendigvis, man må se an hvert enkelt bryst, sier Wåde, som understreker at hun ikke har sett på bildekvalitet, og at kompresjonskraft må ses opp mot bildekvalitet når man utarbeider retningslinjer.

– Du har også sett på kompresjonskraft fra gang til gang på de samme kvinnene?

– Ja, og det var en tendens til at kraften økte fra gang til gang. Her fant jeg en variasjon på 12–18 %, uten at jeg kan si noe om hvilken betydning dette har.

– Har du tips til andre radiografer som har en forsker i magen?

– Radiografer har ikke så sterk rolle innen forskning. Og det er viktig at vi kommer på banen. Vær engasjert, ta initiativ, finn noen å samarbeide med.

Den beste forskningen på vårt felt foregår i samarbeid med andre, som radiologer og fysikere.

– Ta en master, det er en fin inngang for de som vil drive med forskning eller som vil få en forståelse for forskningsprosedyrer.

Hun fortsetter:

– Jeg var heldig som hadde to veiledere som inkluderte med og tok meg inn i varmen, det gjorde at jeg kom meg gjennom dette.
Wådes stipendiatperiode var på fire år, og 25 prosent av tiden jobbet hun med undervisning, blant annet i fysikk og mammografi.

– Hvordan vil du beskrive prosessen med å ta doktorgraden?

– Det har absolutt hatt sine opp- og nedturer, noe som er vanlig, tenker jeg. Jeg likte godt å ha undervisning i tillegg til forskningen, for fire år er lang tid om man bare har selve publiseringen av artiklene som mål. Og det kan være ganske tungt å gå løs på en artikkel man har jobbet mye med, for å lage en ny versjon.

For Wåde ble det viktig å sette seg små mål underveis og å skille mellom jobb og fri.

– I en slik prosess har man jo veldig store mål, men jeg passet på å sette meg noen egne mindre mål, for å få noen ekstra oppturer underveis. Jeg kunne for eksempel ha en egen deadline på et utkast, eller på å skrive et abstract jeg skulle sende inn til et seminar eller en kongress.

– Det siste har du gjort en del av, det har blitt mange foredrag i inn- og utland?

– Ja, jeg vært heldig og fått antatt en del, både i Norden og på ECR. Det har faktisk også blitt en tur til Atlanta i USA, det var artig.

– Å være stipendiat er jo en fulltidsjobb, så jeg har passet på at det har vært en jobb og ikke tatt opp hele livet. Noen går i en felle der de jobber alle kvelder og helger.

– Det krever struktur?

– Ja, man har en del frihet, og for meg har det vært viktig å skille mellom arbeidsdag og fritid.

For påfyll og energi går hun gjerne tur i marka med hunden sin. Fotball er også et viktig stikkord i denne sammenheng.

– Jeg spiller fotball med en gjeng flotte damer på Skeid 2-4 ganger i uka, det har absolutt hjulpet meg gjennom denne perioden, sier hun og legger til:

– Nå når jeg ser tilbake på stipendiatperioden, har det vært en fin opplevelse. Jeg har møtt og fått samarbeide med mange flinke folk, fortsetter Wåde, som regner med det blir flere forskningsprosjekter innen mammografi fremover.

– Jeg har nok ikke landet helt ennå, men jeg har lyst til å forske mer innen mammografi, enten det blir mer om kompresjon eller noe annet, mulighetene er mange.
tone.rise@holdpusten.no

 

Oppdatering fredag 27. mars

– Det har jo skjedd mye siden vi snakket sammen sist, kan du si litt om hvordan koronasituasjonen påvirker deg?
– Koronapandemien har ført til at det er hjemmekontor som gjelder, og alt av undervisning må nå gjøres digitalt. Så det er mye jobb med dette, og jeg får ikke spilt fotball med laget, men jeg er bare veldig takknemlig for at jeg er frisk og har en jobb å gå til i disse tragiske tider, sier Gunvor Wåde.

Til toppen