Radiofobi

Når vi ikke-radiografer hører ordet stråling, går tankene oftest til ioniserende stråling. Som kjent har vi ioniserende stråling overalt rundt oss, så helt galt er det jo ikke å tenke slik: For Hold Pustens lesere er det selvsagt kjent at den største mengden ioniserende stråling de fleste av oss får i oss, er bakgrunnsstråling fra naturlige kilder. I Norge får vi i oss ca. 3.2-4,5 mSv ioniserende stråling i året fra verdensrommet, fra bakken og fra bygninger (Statens strålevern). Røntgen thorax tilsvarer cirka én uke med naturlig stråling (i underkant av 0,1 mSv), mens CT abdomen tilsvarer tre år med naturlig stråling (10 mSv) (St. Olavs hospital, Informasjon om stråling).*

Risikoen for å bli syk av stråling avhenger naturligvis av mengden stråling vi utsettes for, og det kreves normalt ganske høye stråledoser for at risikoen for kreft skal øke. Men dette synes ikke å prege de hyppige medieoppslagene om strålefaren i samfunnet – og da attpåtil i all hovedsak ikke-ioniserende stråling. Foreningen for el-overfølsomme hevder de får stadig flere henvendelser fra folk som opplever helseplager knyttet til stråling. Men hva er el-overfølsomhet?

Folkets strålevern (en slags ikke-evidensbasert motvekt til Statens strålevern), angir at en hel rekke symptomer som skal være vanlige ved el-overfølsomhet, herunder hodepine, kvalme, angst, uro, og en del andre ikke-spesifikke symptomer som ofte ellers tilskrives stress.

Statens strålevern beskriver symptomene som i hovedsak subjektive, de kan ikke påvises objektivt. Dette betyr ikke at det er innbilte lidelser, de er høyst reelle og mange opplever alvorlig ubehag. Spørsmålet er om de kan tilskrives stråling fra strømmålere, mobilmaster, mobiltelefoner og andre lavfrekvente elektroniske kilder (vanlig, synlig lys har for øvrig langt høyere energi enn disse). Det er det vanskelig å finne holdepunkter for. Forskningen på området heller mot at dette i hovedsak er psykosomatiske lidelser, og ikke en følge av reell innvirkning av elektromagnetiske felt på kroppen. Når mennesker opplever slike lidelser og helsevesenet ikke finner noen direkte årsaker til dem, samtidig som vi hører om stadig større omfang av stråling fra duppeditter rundt oss som jo alltid vil være til stede når man opplever symptomene, er det nærliggende for de berørte å knytte symptomene til denne «el-tåken». I tillegg har vi innslag av noceboeffekt, hvor forventninger om negativ effekt gjør at folk føler seg dårlige, eksempelvis ved synet av høyspentledninger (det motsatte av placeboeffekt, og i likhet med placeboeffekt ikke en innbilt effekt, men en reell psykologisk og fysiologisk effekt).

Et eksempel har vi fra 2006, da Trondheim lanserte et prosjekt for å gi innbyggerne wifi-tilgang i hele sentrum. Mange hevdet wifi-strålingen gjorde dem syke. Statens strålevern fant at strålingen utgjorde tre prosent av den totale strålingen i byen og var på under en hundre tusendel av tillatt grenseverdi for denne typen stråling[2] (FHI 2015). Symptomene til innbyggerne i Trondheim dukket opp først etter at prosjektet ble omtalt i mediene.

En ekspertgruppe nedsatt av Folkehelseinstituttet (FHI-rapport 2012:3) utredet i 2012 hvorvidt svake strålingsfelt under grenseverdiene utgjør en helserisiko, og konkluderte med at så ikke er tilfellet. Det er alltid beheftet en viss usikkerhet til slike risikovurderinger, men når det gjelder utstyr som gir den svakeste eksponeringen (basestasjoner, trådløse nettverk, TV-sendere, et cetera), mener ekspertgruppen at usikkerheten er neglisjerbar. De fleste studiene som er gjort på feltet, viser at el-overfølsomme ikke reagerer på stråling når de ikke vet om strålekilden er av eller på, eller at de opplever symptomer helt uavhengig av om strålekilden er av eller på (Tjomlid, juni 2011).

WHO har gjennomgått mer enn 25 000 forskningsartikler fra de siste 30 år på effekten lavfrekvent stråling kan ha på celler, og konkluderer med at:

Despite the feeling of some people that more research needs to be done, scientific knowledge in this area is now more extensive than for most chemicals. Based on a recent in-depth review of the scientific literature, the WHO concluded that current evidence does not confirm the existence of any health consequences from exposure to low level electromagnetic fields.

Det finnes ingen biologisk årsak til at denne typen stråling skal gi helseplager – disse plagene synes først og fremst å ha sammenheng med troen på eller frykten for at man blir utsatt for elektromagnetisk stråling: «Studier viser også at el-overfølsomhet ikke er påviselig som annet enn en noceboeffekt, altså at personen føler seg dårlig som følge av frykt for at stråling er farlig» (Wikipedia, Helserisiko ved mobilstråling). Leder for FHIs eksepertgruppe, Jan Alexander, uttalte i etterkant at de hadde publisert rapporten, at «pasienter med slike helseplager må tas alvorlig av helsevesenet og møtes og utredes som andre pasienter» (FHI, 11. september 2012). Det er et godt råd. Skal man få hjelp for plagene, er det lite fruktbart å skylde på fiktive årsaker i stedet for å anbefale tiltak som kan hjelpe.

Også mobilmaster byr på bekymringer. I 2011 (22. juni) meldte Budstikka at flere foreldre ville ta barna sine ut av Montessori-skolen i Bærum dersom den planlagte mobilmasten i nærheten ble satt opp. Strålingen fra masten var langt under grenseverdiene. Mobiltelefonene elever og foreldre går rundt med, gir langt høyere stråling, og denne blir lavere når mobilmaster plasseres nærmere (jo lenger unna, jo sterkere signal må telefonen generere for å oppnå forbindelse). Statens strålevern forsikret om at masten ikke ville være helsefarlig og anklaget aksjonsgrupper for å spre unødig frykt.

Og det stanser ikke der. For noen uker siden (24. august) meldte NRK Sogn og Fjordane at flere forbrukere frykter at de nye strømmålerne som settes inn i husstandene våre, kan gi helseskader. I Sunnfjord har rundt 40 kunder bedt om å få reservere seg mot installasjon. En av dem uttalte til NRK at strømselskapet ikke har bevis for at man ikke får helseskader av de nye målerne. Nå er det sjelden vitenskapen befatter seg med å bevise at noe ikke finnes (det er jo en grunn til at vi i medisinsk forskning setter opp nullhypoteser om at en behandling ikke har effekt, og så lager testimplikasjoner på hva som bør skje om hypotesen er gal: Vi prøver å motbevise at noe ikke finnes). Du kan for eksempel selv prøve å konstruere en vitenskapelig fremgangsmåte for å bevise at julenissen ikke finnes. Det vil være vanskelig å bevise, og som regel er det mangelen på funn (av julenissen, da, i dette tilfellet) – fraværet av positive data – som gjør at hypoteser dør hen. I Statens stråleverns Stråleverninfo (nr. 9, 2017) fremgår det da også at maksimal sendeeffekt for strømmålerne er 0,5 watt. Mobiltelefoner sender opp mot 2 watt. Strålingen ligger med andre ord langt under de anbefalte grenseverdiene, men Strålevernet vil følge opp med å gjennomføre kontrollmålinger etter hvert som målerne installeres. Min hypotese er at hypotesen om at strømmålerne er helsefarlig, dør hen.

Det er svært gode grunner til å arbeide for å redusere omfanget av ioniserende stråling vi eksponeres for, men samtidig må vi ikke la irrasjonell frykt ta overhånd. Stråling er ikke stråling – type, dosering og varighet av eksponeringen er det som er avgjørende. Frykten for stråling kan faktisk være farligere enn strålingen selv. Kanskje må vi minne oss selv på innsettelsestalen til presidenten som iverksatte Manhattan-prosjektet, Franklin D. Roosevelt: The only thing we have to fear, is fear itself.

*Grenseverdiene er satt på et nivå som er 50 ganger under det nivået som kan gi oppvarming av menneskelig vev eller som kan få nerveceller til å avfyre signaler

Referanser:Budstikka, 22. juni 2011: Kommer mobilmasten, tar vi barna ut av skolen. 

Dagbladet, 24. november 2009: Mener faren ved mobilstråling er mikroskopisk.

Folkehelseinstituttet, rapport 2012:3: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt –en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis – rapport fra en ekspertgruppe oppnevnt av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Folkehelseinstituttet, 11. september 2012: Mobiltelefoner og trådløse nettverk: Ingen helserisiko kan påvises. 

Folkehelseinstituttet, 13. mars 2015: Stråling fra mobiltelefon 

Folkets Strålevern, http://www.folkets-stralevern.no

NRK Sogn og Fjordane. 24. august 2017: Har du fått ny straummålar? Ingen grunn til å frykte stråling, meiner styresmaktene. 

NRK Sørlandet, 20. mars 2017: Frykter nye strømmålere gir helseskader.

Statens strålevern, Trådløse Trondheim

St.Olavs Hospital, Informasjon om stråling.

Tjomlid, Gunnar, juni 2011: El-overfølsomhet: myte eller realitet? 

Verdens Helseorganisasjon (WHO), What are electromagnetic fields? Summary of health effects.

Wikipedia: Helserisiko ved mobilstråling