MR-ELASTOGRAFI

FOTO: OUS
FOTO: OUS

Går nye veier for å måle stivhet i hjernen

For å måle stivhet i lever, er det vanlig å bruke MR elastografi. Nå prøves metoden ut i hjernen.

Publisert

Vi er de første i Norge som bruker denne metoden i hjernen.

– Vi har mange gode MR-teknikker for å måle blodstrøm og vannets bevegelse i hjernen, men vi har ingen teknikker i klinisk bruk som måler stivheten, sier Siri Svensson, medisinsk fysiker ved Oslo universitetssykehus.

– Det er flere sykdommer hvor man kan se for seg at stivheten i hjernen vil bli påvirket, blant annet ved hjernekreft, fortsetter hun.

Svensson er med i en forskergruppe ved OUS som forsker på bruken av MR-elastografi i hjernen, og dette er også temaet for doktorgraden hun jobber med. Tidligere i år publiserte hun og kollegene en artikkel i The Journal of Magnetic Resonance Imaging hvor de ser på bruken av metoden i hjernen på friske personer.

– Dette var den første av tre artikler som inngår i doktorgradsarbeidet mitt, forteller Svensson.

– De to neste artiklene vil være på pasienter med hjernesvulst.

Ingen fasit

Studien ble gjort på friske frivillige personer for å prøve ut MR-elastografi-metoden.

– Vi er de første i Norge som bruker denne metoden i hjernen, derfor var det viktig å få metoden til å virke, og å vite hvordan resultatene ser ut i den friske hjernen før vi begynner å anvende den på pasienter, presiserer hun.

– Det som er litt krevende, er at vi ikke har noe å måle metoden mot da vi ikke har noen fasit på hvor stiv og myk ulike deler av hjernen er fordi det ikke finnes noen andre ikke-invasive måter å måle dette på.

Det de spesielt ønsket å se på, var hvorvidt de ville få samme resultat hvis de målte samme person to ganger. De konkluderte med at det er en robust teknikk når det gjelder repeterbarhet.

– Men samtidig fikk vi ikke prikk like målinger på den samme personen to ganger, presiserer Svensson.

– Denne forskjellen er det bra å være obs på når vi skal måle i pasienter, og det er bra å ha et tall på hvor stor variasjonen kan være.

Hvis forskjellen i stivhet er på mindre enn 0,1 kilopascal, presiserer hun at de ikke kan konkludere med at det er noen forskjell i stivhet da dette er en variasjon som de har sett på de friske personene.

Jungel av metoder

Videre trekker Svensson frem at det er mange måter å gjøre MR-elastografi på.

– Både med hensyn til utstyr og ulike måter å rekonstruere bildene på, forklarer hun.

– Det er en jungel av metoder, og vi ønsket også å se på hvordan rekonstruksjonsmetodene påvirket resultatet.

De brukte to forskjellige rekonstruksjonsmetoder i studien.

– Vi ser at den ene målingen gir høyere tall enn den andre, sier hun.

– Og en av hovedkonklusjonene, som også andre har funnet før oss, er at hvilket tall man får, avhenger av hvordan man gjør rekonstruksjonen.

Hvilket hun påpeker er viktig å ha i bakhodet spesielt hvis man sammenligner mellom studier.

– Slik at man er forsiktig med å sammenligne to tall som er funnet på veldig forskjellige måter, presiserer hun.

– Det er derfor man heller ser på relative tall, noe man kommer fram til ved å ta alle målingene man får i ulike deler av hjernen, og dele på gjennomsnittsverdien i hvit substans. Målt slik oppførte ulike hjerneområder seg likt mellom de to rekonstruksjonsmetodene de anvendte.

– Relativt sett fant vi derfor det samme med hensyn til om det er stivere eller mykere mellom de ulike delene i hjernen, forklarer hun.

Skanner hjernekreftpasienter

Nå er de i gang med å ta MR-elastografi av pasienter med hjernesvulster.

– Vi skanner en gruppe pasienter med meningeomer, sier Svensson.

– Dette er svulster i hjernen som kan være både myke og harde. Hun påpeker at det er spesielt nyttig for kirurgene å vite før operasjonen hvor hard svulsten er, da dette kan være forskjellen på om operasjonen tar to eller ti timer.

– I tillegg har vi et prosjekt i fellesskap med kirurgene hvor vi sammenligner MR-elastografi av hjernen før operasjon med vurderingene legen gjør med tanke på hvor hard eller myk svulsten er, sier hun.

Hun forteller videre at hun også bruker metoden på pasienter med glioblastom, som jo er den mest aggressive formen for hjernekreft.

– Pasientene blir behandlet med kirurgi, cellegift og stråleterapi, men vi ser at det er stor forskjell i hvordan behandlingen virker på dem, forteller fysikeren.

De ser nå på om de kan bruke MR-elastografi til å måle stivheten i vevet for å se om det er noen forskjell mellom pasienter som kan forklare hvorfor noen pasienter responderer bedre eller dårligere på behandlingen.

– Når svulsten vokser, er det mange krefter i sving, fortsetter Svensson.

– En svulst som vokser i hjernen, dytter på vevet rundt, siden hjernen er omgitt av skallen. Deretter dytter vevet tilbake på svulsten, og vi er interessert i å se på hvordan dette påvirker svulsten.

Hun trekker frem at det for eksempel kan være at hvis det blir veldig stivt rundt svulsten, så kan blodårene som går inn til svulsten, bli presset sammen.

– Og vi får ikke noen blodstrøm inn til svulsten, og det kan gjøre at medisin ikke når fram og at stråleterapien ikke virker like godt, presiserer hun.

En vibrerende boks

Svensson synes det er spennende å være med på å etablere en ny teknikk ved OUS og i landet generelt.

– Og det er en veldig fascinerende måte man lager disse bildene på, sier hun.

– Med denne MR-elastografien så legger vi en vibrerende boks på hodet til pasienten som rister ganske kraftig, som en vibrerende mobiltelefon.

Mens boksen rister over en fem minutters-periode, tar de en rekke bilder hvorfra de regner ut stivhetsverdiene slik at de får et stivhetskart over hjernen.

– I starten var det en del problemer med å få denne ristingen til å bli riktig, medgir hun.

– Det var derfor mange tekniske ting vi måtte finne ut av til å begynne med, men nå er teknikken oppe og går, og vi skanner pasienter hver uke.
[email protected]