Gi oss kompensasjon som fortjent!

Fredag 13. mars 2020 er en dato vi kjenner godt, Norge ble stengt ned for første gang under pandemien. Som følge av det havnet mange på hjemmekontor, men vi som radiografer og stråleterapeuter måtte på jobb «tilnærmet som normalt». På mange sykehus og røntgenavdelinger ble det raskt dannet egne kohorter og områder ulike avdelinger/seksjoner skulle oppholde seg i, og turnuser og arbeidstider ble endret på svært kort varsel. Dette for å redusere kontaktpunkter og smittespredning.

Endringene var nødvendige for å ivareta personell, pasienter og drift, og de møtte stor forståelse ute i avdelingene. Tiltak ble gjort uten store protester, og uten snakk om ekstra kompensasjon for fleksibiliteten. Heldigvis var det noen andre som tenkte på det, og etter hvert skulle sentrale og lokale avtaler komme på plass som ville sørge for ivaretakelse. Men hvordan har disse avtalene fungert, føler vi oss ivaretatt?

Pang! Påsken nærmer seg med stormskritt, og onsdag 8 april 2020 (dagen før skjærtorsdag) publiserte Dagbladet en sak på nett om at ansatte i helsevesenet får høyere lønn ved overtidsarbeid. Jøss, så bra, får vi høyere lønn? Forventningene steg i været, og vi trodde knapt nok det vi leste. Det viste seg ganske raskt at det var for godt til å være sant. Avtalen som var inngått mellom partene sentralt, var så innfløkt og utydelig at det knapt var verdt papiret det var skrevet på. Timer og dager ble brukt lokalt mellom partene i sykehusene for å prøve å forstå avtalen, samt komme til enighet om vilkårene som skulle legges til grunn. Så avisartikkelen om høyere lønn ved overtidsarbeid, som vi alle trudde vi skulle få, viste seg kun å gjelde de som oppfylte visse krav.

Pang! 12. desember 2021 var det Aftenposten sin tur, de publiserte en sak på nett: «Ingen bonus. Ingen ekstra fridager. Slitne sykepleiere er ikke imponert.» I artikkelen kan vi blant annet lese om slitne sykehusansatte som ikke får ekstra kompensasjon eller goder, men det er ikke grunnen til at jeg refererer til denne artikkelen. Jeg refererer til denne fordi enkelte sykehus har fått på plass lokale avtaler, som kan gi økonomisk kompensasjon til ansatte. Her er det ordet «kan» som er essensielt, og også denne gang er det langt fra alle som blir inkludert.

Artiklene fra Dagbladet og Aftenposten er eksempler hvor sentrale og lokale avtaler har vært brukt. Slike avtaler skaper forventinger. Noen sykehus har vært dyktige til å forvalte disse på en god måte og har inkluderer flest mulig, mens andre sykehus har vært mindre inkluderende. Når man «glemmer» enkelte profesjoner og kun gir ekstra goder til noen få, så skaper det unødvendig frustrasjon. Ansatte føler seg oversett og mindre verdt, og tillitten og lojaliteten til ledelsen og sykehuset synker.

Jeg mener ikke at alle ansatte har krav på disse godene, men er ganske sikker på at mange føler seg forbigått. Det kan ikke være sånn at det kun er de som roper høyest, som får deler av kaka. Om man ønsker stolte og fornøyde ansatte, så er det viktig å fordele kaka jevnt. På allerede tynt bemannede arbeidsplasser, hvor radiografer og stråleterapeuter springer som aldri før, bidrar det ikke i riktig retning når man blir glemt.

Mange av våre medlemmer har stått i førstelinjen siden dag én, så det er ganske utrolig at vi ikke blir sett. Vi har kanskje ikke ubesatte stillinger, endret turnus på kort varsel, eller tilfredsstiller diverse diffuse krav, men det er ingen unnskyldning for at vi blir glemt.

Mange arbeidsplasser sliter med høyt fravær, og har liten til ingen mulighet for å hente inn vikarer. Det betyr at det er vi som må dekke opp for hverandre, når en av våre kolleger er borte. Så om ikke allerede høy arbeidsbelastning i lavt bemannede avdelinger tilfredsstiller kravene, så vet jeg ikke jeg. Inkluder oss, gi oss det vi har krav på – slitne radiografer og stråleterapeuter er ikke imponert!
post@holdpusten.no