Paulina Wietrzyk-Pelka/Istock
Paulina Wietrzyk-Pelka/Istock

Mot et spennende oppgjør

Jeg tenker det er lurt at vi alle bretter opp ermene og forbereder oss på det som kommer. Men at vi forholder oss saklige og peker på konkrete og viktige elementer.

Først vil jeg som nylig valgt andre nestleder i NRF, etter benkeforslag og en nervepirrende votering mot en sterk kandidat, virkelig takke for tilliten. Jeg ser frem til arbeidet i kommende periode.

Er det ikke det ene, så er det det andre. Når man endelig så slutten på covidpandemien, starter en krig i Europa. Det er helt uvirkelig og forferdelig trist. Det meste føles uviktig og sutrete i en slik tid. Likevel går livet videre og hverdagen dukker opp hver morgen.

Vi står i år overfor et hovedoppgjør som det er vanskelig å se for seg ikke blir svært utfordrende. Selv om tallene fra Teknisk beregningsutvalg (TBU) taler for et «godt» oppgjør, er det slett ikke sikkert det monner for at hver enkelt skal beholde kjøpekraften. Det er energikrise i Europa, rekordhøye strømpriser, krig, grønt skifte og varslet renteoppgang. Dette vil føre til økt konsumprisindeks antagelig på linje med eller høyere enn rammen. I tillegg tapte man terreng til industri og handel atter en gang i fjorårets oppgjør.

Det gjør det hele svært utfordrende, og det kan fort ende med streik i år igjen, enten man vil eller ikke. Spesiell grunn til det er signalene NHO og LO gir nå i forkant av oppgjørene. De peker til frontfagsmodellen og rammen, samtidig som de glemmer at det er frontfaget som stadig ender over rammen. Pandemien har også vist oss at det trengs et løft for å sikre nødvendig kompetanse i helsevesenet. Unio stiller spørsmål om frontfagsmodellen, og peker på det Holden III-utvalget kom frem til i 2013. Der ble det sagt: «Det er viktig at det er tilstrekkelig fleksibilitet i lønnsdannelsen i offentlig sektor til at det offentlige kan beholde og rekruttere kvalifisert arbeidskraft i områder med sterk konkurranse fra private arbeidsgivere». Det ser ikke ut til at frontfaget vil lytte til det. Derfor er det vanskelig å se for seg at ikke dette blir svært utfordrende og kan ende i konflikt.

Spesielt siden regjeringen, som gikk til valg på å styrke det offentlige, har skygget banen og sagt at de har tillit til partene i arbeidslivet. Så neppe noe hjelp å få derfra. Ikke at det var mye hjelp å hente fra forrige regjering heller, men der var ikke lovnaden heller.

Grunnen til at problemet med frontfagsmodellen oppstår, er at rammen for oppgjøret blir satt etter en kvalifisert idé om hvilken prisvekst frontfaget tåler for å være konkurransedyktig. Og den blir tilsynelatende satt forsiktig for å ikke risikere noe. Deretter må offentlig ansatte forholde seg til den rammen i sitt oppgjør på våren. Så viser det seg år etter år at frontfaget er mer konkurransedyktig enn man la opp til. Derfor øker lønningene til frontfaget mer enn rammen/ideen var når de er i havn med oppgjøret på senhøsten. En løsning jeg har diskutert med noen tillitsvalgtkolleger og prøvd å finne motargumenter mot, er: Hva om det faktiske sluttoppgjøret til frontfaget setter rammen for påfølgende år? Noen hevder da at man da kan ende opp med å øke lønnen usynkronisert i forhold til hvordan økonomien i landet går.

Det mener jeg ikke er riktig, siden et lands økonomi er noe som ruller og går uavhengig av dato/årsskifte. Landets drift og økonomi starter ikke på scratch 01.01. hvert år. Økonomien lever selvstendig og er påvirket av helt andre faktorer enn dato. Avstanden i tid fra frontfagests oppgjør er sluttført og frem til offentlige forhandlinger starter, er ikke lengre i tid enn avstanden i tid fra majoriteten i det offentlige er sluttført til frontfaget er ferdig. Dessuten kunne man gjort avstanden i tid langt kortere, siden man da kunne startet de offentlige lønnsforhandlingene langt tidligere om man slapp å vente på TBUs tall og beregning av rammen. På den måten ville rammen blitt faktisk, og man slapp å se frontfagene rykke stadig lenger og lenger fra for hvert år. Hvorfor kan man ikke gjøre det slik?

Så jeg tenker det er lurt at vi alle bretter opp ermene og forbereder oss på det som kommer. Men at vi forholder oss saklige og peker på konkrete og viktige elementer. Jeg håper man kan komme til gode resultater uten å ende i konflikt. Vesentlige argumenter og ting å fokusere på, tenker jeg er:

• Vi taper stadig terreng til frontfagene som setter rammen, mens de selv alltid ender over den.

• Vil man at helsevesenet skal stå i andre rekke når man rekrutterer studenter til faget? • Radiologi er i en voldsom utvikling, som er både krevende og kompetansekrevende.
• FAFO har påpekt at radiografyrket er svært hektisk og belastende, samtidig som man stadig blir bedt om å jobbe fortere.
• Økt poliklinisk virksomhet utover normalarbeidstid.
• Kanskje man fortjener mer enn applaus fra balkongen etter innsatsen og lojaliteten som ble vist under pandemien.
• På tide å gi «kvinneyrket» et likestillingsløft.

Ettersom det er et hovedoppgjør, forhandles det også om innhold i B-deler. Der ser jeg for meg at arbeidstidsbestemmelser vil være det som vil bli hardest prøvd. Og jeg råder alle til å være svært påpasselige der. Endringer i slike bestemmelser vil være tilnærmet umulig å reversere om det skulle bli lettelser. Det er mulig mange, spesielt unge som ønsker å jobbe mye og ubeleilig, ikke helt ser problemet eller konsekvensene av lettelser. Men jeg ønsker, og håper andre er med meg i at radiografyrket skal være livslangt og kunne kombineres med ulike livsfaser, som for eksempel barn og familie.

Lykke til med forhandlingene!
[email protected]

Powered by Labrador CMS