Ny MR-metode avdekker aggressive kreftsvulster

Forskningsprosjektet ledes av radiolog Knut Håkon Hole.

 – Jeg har jobbet på Radiumhospitalet med kreft i 25 år og ser at vi underbehandler noen kreftsvulster som er veldig aggressive mens andre kreftsvulster kanskje overbehandles, sier Hole til Hold Pusten og legger til:

 – Ved underbehandling dør pasienten, og ved overbehandling overlever pasienten, men med mulige senskader.

 Forskergruppen ønsket følgelig å kunne identifisere de aggressive svulstene for med tiden å kunne tilpasse behandlingen bedre.

 – Vi vet at behandlinger som stråleterapi og kjemoterapi virker dårligere på hypoksiske svulster, det vil si svulster med oksygenmangel, sier radiologen.

 Målet var derfor å finne svulster med oksygenmangel. Prosjektet som startet for ti år siden har vært igjennom flere faser. Metoden de ble stående med, og som har vist seg å være effektiv, er diffusjonsvektet MR.

 Kort og lang diffusjonsvekting

– Ideen vår var at aggressive svulster vokser så fort at de ikke klarer å skaffe seg nok blodårer, og at de derfor blir hypoksiske, fortsetter Hole.

  – Videre at når en svulst ikke får nok surstoff, så sprer den seg fordi den kan ikke fortsette å vokse der den er, og vi trodde dette ville være en markør på hvor aggressiv svulsten er.

 De arbeidet så med hypotesen om at jo høyere celletetthet svulsten hadde, og jo mindre blodåretetthet svulsten hadde, jo større var sjansen for oksygenmangel.

– Tanken var, jo mer celler som skal ha oksygen, jo større er sjansen for at det blir for lite oksygen, sier radiologen.

 For å undersøke celletettheten brukte de diffusjonsvekting.

 – Fordi dette er en velkjent metode for å påvise celletetthet i tumor, fortsetter Hole.

 – Men vi hadde heldigvis lagt inn forskjellige diffusjonvektinger, og vi oppdaget at hvis vi gjorde en diffusjonsvekting med en veldig kort vekting, kunne vi avbilde hvor mye blodårer som fantes i en svulst.

 De hadde da utviklet en MR-metode hvor de i en sekvens kjørte en liten og en kraftig diffusjonsvekting, og slik fikk bilder av både hvor mye blodårer og hvor mange celler som fantes i en kreftsvulst.

 – Vi tenkte da at hvis en svulst har mange celler og få blodårer, så er det stor fare for at den har oksygenmangel, og studiene vi gjorde viste at dette var tilfelle, understreker han.

 Prostatakreft først ut

Hole og kollegene utviklet MR-metoden mens de forsket på prostatakreft.

Med på laget var radiograf Sindre Øverstad, som var studiekoordinator for prosjektet.

 – Arbeidsoppgavene mine var blant annet å inkludere pasienter og å koordinere alle fagpersonene som var involvert, sier han til Hold Pusten.

 – Siden jeg jobber på MR, skannet jeg også mange av pasientene samt at jeg administrerte medikamentet som tas opp ved hypoksi, fortsetter han.

 Selve bildetakingen synes han var grei, men det å forholde seg til pasientene var mer utfordrende.

 – De var i en veldig sårbar situasjon fordi de akkurat hadde fått en kreftdiagnose, og for å få dem med på studiet måtte jeg forklare dem på en tydelig måte hva det dreide seg om uten å bli for teknisk, forteller han.

 En del av koordineringsarbeidet hans besto også av å sørge for at pasientene fikk time til MR før de ble operert.

 – Litt av poenget var at vi skulle ta MR-bilder rett før de ble operert, forklarer han.

 Her ga de også et medikament som samler seg i områder med hypoksi som Øverstad administrerte.

 Overraskende

Etter at pasientene ble operert, studerte de vevet i svulstene som var operert bort. Her farget de for både tumorceller og blodårer samt at de kunne analysere områder med surstoffmangel på grunn av medikamentet de hadde gitt som samler seg i områder med hypoksi.

 – Slik fikk vi bekreftet at hvis det i en svulst var mange celler og få blodårer, så var det oksygenmangel, sier Hole og legger til:

 – Det overraskende var at det stemte så godt.

 Han forteller at det gjenstår å følge disse pasientene over tid for å se om det er disse tumorene med hypoksi som er farlige.

 – Men vi gjorde også genstudier underveis, og disse tyder på at det går dårligst med pasienter hvis kreftsvulster har oksygenmangel, presiserer Hole.

 – Alle studier vi har gjort så langt, indikerer at hypoksi er en markør for aggressiv kreft, og vi tror dette gjelder for alle krefttyper som vi kaller solide, det vil si de som består av svulster.

 Det er to årsaker til at de begynte med å studere dette fenomenet på prostatakreftpasienter.

 – For det første fordi vi der vet at vi har en stor over- og underbehandling, sier Hole  og utdyper:

 – De aller fleste som har prostatakreft, blir friske, men samtidig er det den kreftsykdommen som tar flest liv blant menn.

 Den andre årsaken er at de her kunne få en fasit ved å sammenligne svulstene som ble operert bort med MR-bildene som ble tatt før operasjon.

 På plass over tid

Metoden skal nå anvendes også ved andre kreftformer.

 – Blant annet har vi fått godkjent en studie på livmorhalskreft hvor vi skal bruke denne MR-metoden, forteller Hole.

 I tillegg jobber de med å implementere metoden for alle pasienter som får MR prostata i hele Helse Sør-Øst.

 – Slik vil vi om noen år få et stort pasientmateriale som vi kan koble samme med informasjon fra Kreftregisteret, presiserer radiologen og legger til at den nye MR-metoden de har utviklet, med tiden kan få behandlingsmessige konsekvenser.

 – For det er dette som er motivasjonen vår; å bidra til en mer skreddersydd kreftbehandling som gir en mer kraftig behandling til de pasientene som trenger det, og en mer skånsom behandling til de som har en lettere versjon, understreker han.

 Han er imidlertid realist med tanke på at det fortsatt vil ta noen år før den nye MR-metoden vil kunne påvirke behandlingen som gis til kreftpasienter.

 – Jeg er stolt hvis den innen ti år får behandlingsmessige konsekvenser, medgir han.

 – Men slik er det, for forskning er som å bygge en pyramide i Egypt.

 Hole mener riktignok MR-metoden er en viktig stein i pyramiden.

 – Spesielt tror jeg bidraget vårt er viktig fordi det er en prosedyre som er enkel å bruke, som ikke benytter stråler eller kontrast, og som ikke gir bivirkninger, understreker han og legger til:

 – Jeg har derfor tro på at denne metoden vil få en plass over tid.

 Lærer mye

Øverstad sier på sin side at det har vært gøy og lærerikt å være med på prosjektet.

 – Du lærer veldig mye når du arbeider så spesifikt med en ting og jobber i et så tett samarbeid med radiolog, sier han.

 Blant annet trekker han frem at det var nyttig å lære hvordan radiologer tenker når de gransker bilder.

 – I tillegg lærte jeg mye av å diskutere teknikk med Knut Håkon Hole, og ikke minst ble jeg mer klar over konsekvensene de bildene vi tar, kan ha for behandling og utfallet av denne, sier Øverstad og legger til:

 – Dette er noe man kanskje glemmer litt når man er radiograf.

 Han forteller han aldri i tvil om å delta på prosjektet da muligheten dukket opp.

 – Det er spennende og jobbe med forskning og utvikling. Når det i tillegg dreier seg om et prosjekt med en så god baktanke og et studiedesign som dette, da er det lett å si ja fordi en skjønner at dette er noe som virkelig vil komme til nytte.post@holdpusten.no