Bjørnar Rømo først ut

– Gratulerer som første spesialist!

– Takk, jeg er spent på hva det egentlig innebærer, sier Rømo, og svarer dermed på det som skulle vært Hold Pustens neste spørsmål, for hva forventer egentlig en nybakt spesialist seg?

– Jeg tenker at dette er nok et nyttig forarbeid med tanke på at vi jobber for en offentlig godkjenning. Jeg ser på dette som en start, sier Rømo, som til daglig er å finne ved sykehuset i Levanger i Trøndelag fylke. Han fortsetter:

– Jeg vet at det finnes de som er uenig i denne måten å gjøre det på. Det kan pålegge dem mer plikter, det vil gi ekstraarbeid med å dokumentere kunnskapen man har, uten at man får noe igjen for det, er argumenter jeg har hørt.

– Har de et poeng?

– Jeg tenker ikke så mye på hva jeg får igjen for det nå, men på sikt.

– Du har også vært involvert i utformingen av retningslinjene for hva som skal kreves for å få en slik godkjenning?

– Ja, jeg har vært litt pådriver sammen med forbundet, for å se om dette i det hele tatt var mulig. Men det er forbundet som har tatt initiativet og som har gjort mesteparten.

De som får spesialistgodkjenning, må søke hvert femte år dersom de ønsker å beholde spesialisttittelen. For å få fornyet godkjenningen må man blant annet delta på faglig relevant kurs eller seminar tre ganger per år, og man må ha deltatt på kurs i vitenskapsteori eller kunnskapsbasert praksis siden siste godkjenning.

– Det blir noen kurs på deg fremover?

– Jeg håper da det. Fagutvikling er en motivasjonsfaktor, så krav om kurs er en god ting. Men dessverre arrangeres det altfor få gode UL-kurs i Norge.

– Du har også krav på deg til at du skal være aktiv i formidling av egen fagkunnskap, for eksempel gjennom veiledning?

– Det stemmer. Jeg bidrar aktivt i opplæringen av LIS-leger og legestudenter, så den biten er på plass, sier Rømo, som tok sin teoretiske videreutdanning innen sonografi i Manchester, og praksisdelen ved Regionshospitalet Herning i Danmark.

Tilbake i Levanger bidro han raskt til at lange køer på UL ble langt kortere. Og ut fra mailutvekslingen i forkant av dette intervjuet forstår Hold Pusten at han beskriver mye i jobbhverdagen.

– Beskriver du nå 100 prosent?

– Nei, jeg har en dag i uken uten, da er jeg ute i avdelingen og jobber med vanlig røntgen.

– Er det ok å ha litt kontakt med den opprinnelige jobben din?

– Jeg skulle ønske jeg kunne bruke all min tid på ultralyd, det er jo det jeg er best til.

– Så god erfaring som sykehuset i Levanger har hatt med deg, har de kanskje ansatt andre innen beskrivende radiografi i det siste?

– Ingen, og det høres ikke ut som det er noen på trappene heller, sier sonografen.

– Hvordan er det for deg i jobbhverdagen i Levanger, opplever du gnisninger?

– Jeg tror radiologene her ser på meg som en verdifull medarbeider, sier Rømo, men innrømmer at helt knirkefritt har det ikke alltid vært:

– Hvor mye jeg får utviklet meg, kan stoppes av at jeg beveger meg for langt over på radiologenes ansvarsområde, jeg har hatt noen kamper der, sier Rømo.

Den nybakte spesialisten utfører og beskriver nesten alle typer polikliniske ultralydundersøkelser og signerer dem selv.

– Jeg signerer selv, men har fortsatt mulighet til å konferere med radiolog hvis jeg lurer på noe, ved uventede funn eller lignende. Det benytter jeg meg av jevnlig.

– Siden i fjor vår har du vært med i kursgruppa til NRF, med ansvar for sonografi, betyr det at det kommer tilbud om kurs i sonografi snart?

– Vi skal ha et seminar nå i april for beskrivende radiografer i skjelett og sonografi. Men det blir ikke egne kurs for sonografer, ikke foreløpig, det er rett og slett for få sonografer her i landet

– Kommer det flere sonografer til for tiden?

– Meg bekjent er det ikke noe stort tilfang, jeg tror det kan ha en sammenheng med mangel på veiledere. Legene ønsker i liten grad å delta, og da kommer vi ikke videre.

– Hvorfor er det annerledes på skjelett, tror du, det kommer stadig flere beskrivende radiografer på det området, mye takket være at radiologer stiller som mentorer. Tror du disse synes det lettere å gi fra seg oppgaver på skjelett enn på UL?

– Kanskje, men det vet jeg for lite om.

– Var det stor stas hos arbeidsgiver at du ble spesialist?

– Det har vært liten oppstandelse. Ingen vet helt hva det innebærer

– Tror du at en offentlig godkjenningsordning av beskrivende sonografer er mulig, ut fra situasjonen du har beskrevet når det gjelder tilfanget av nye innen feltet?

– Det avhenger av om vi får snudd utviklingen, det må en holdningsendring til, sier Bjørnar Rømo.tone.rise@holdpusten.no