Kvalitet i radiografiutdanningen

På tide å bli enig med seg selv?

Publisert Sist oppdatert

«Her snakker Ole Brumm – ja takk, begge deler!»

Leder i Hold Pusten nummer 5/2013

I 2012 bestilte Sykepleierforbundet (NSF) en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) om kvaliteten i sykepleierutdanningen. Den konkluderer blant annet med at:

• Det trengs en tettere kobling mellom lærested og praksisfelt slik at undervisningen spisses mer mot det sykepleierne har behov for å kunne.

• Det ses en fallende tendens når det gjelder poenggrenser og karaktersnitt ved opptak til sykepleierutdanningen i perioden 2005-2011.

• Studentveksten er for stor i forhold til kapasiteten på undervisningsstedene.

• Stadig mer vekt på FoU går på bekostning av oppfølging av studentene.

Dette kan også gjelde for radiografutdanningene.

Lavere poenggrenser sammen med et relativt stort antall studenter som ikke har studiet som førstevalgsstudiet kan man tenke seg på sikt fører til dårligere kvalitet på studentene, og ikke minst en høyere frafallsprosent.

Ifølge NRFs studentforum er dessuten teorien i undervisningen utdatert og det er nødvendig med:

• Mer undervisning om ny teknologi og fagutvikling.

• Mer og bedre undervisning i anatomi og fysiologi og strengere krav om forventet kunnskapsnivå innen disse to områdene etter endt utdanning.

Økt akademisk kompetanse innen lærerstaben er dessuten nødvendig hvis man skal møte samfunnets forventninger og myndighetenes krav, selv om det ikke er noen automatikk i at økt forskningsmengde kommer studentene til gode.

Men hva sier myndighetene?

Stortingsmelding 13 (2011-2012), Utdanning for velferd (samspill i praksis) gir noen klare føringer:

*Fra tid til annen oppstår det debatter der arbeidsgiver mener at kandidatene ikke har den kompetansen som kreves for yrket.

*Regjeringen mener at både utdanningen og yrkesfeltet må ses på som viktige kvalifiseringsarenaer.

*Utdanningenes oppgave er ikke bare å tilfredsstille arbeidslivets umiddelbare behov; de skal utdanne kandidatene for fremtidens arbeidsliv.

*Den fag- og profesjonsspesifikke kompetansen vil fortsatt være sentral og skal videreutvikles, men den må i større grad støttes av kompetanse som går på tvers av profesjonene.

*Det er en klar forventning til universitetene og høyskolene at de utdanner kandidatermed kompetanse i tråd med arbeidslivets behov. Samspill mellom utdanning og

arbeidsliv er derfor nødvendig for å sikre hensiktsmessige kompetansekrav.

Her snakker Ole Brumm – ja takk, begge deler! Utdanningen skal levere studenter som oppfyller arbeidslivets krav, men samtidig skal den være bred og lite profesjonsavhengig. Er dette mulig?

Dessuten: Dersom radiografer skal involvere seg i andre roller, bør ikke det bygge på våre styrker og vår spisskompetanse?

Bestillingen fra regjeringen er meget krevende. Man kan ikke opprettholde profesjonskvalitet og spisskompetanse med utgangspunkt i en slik bestilling.

Kombinasjonen av disse motstridende målsettingene og for høyt studentantall per lærer gir grunn til at man vurderer veivalg og ser kritisk på utdanningen: Er den god nok? Har den riktig søkelys?

I søken etter den perfekte miksen håper jeg på en god dialog mellom utdanningene, praksisfeltet og NRF framover. Og ikke minst: en bestilling som ikke motsier seg selv. post@holdpusten.no

Du finner hele Hold Pusten nummer 5 her.

Powered by Labrador CMS