Her har vi en science fiction-versjon av en røntgenrobot, mens automatisering i røntgen foreløpig mest handler om digitale prosesser. Likevel: Den teknologiske utviklingen gjør nok at arbeidshverdagen på en røntgenavdeling kommer nok til å se ganske annerledes ut om noen år enn den gjør i dag.

Røntgenrobotisering

Roboter og automatisering er ikke bare en realitet i science fiction-filmer, de har forandret og forandrer arbeidshverdagen. Røntgenavdelingen er intet unntak.

Publisert

Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå vil én av tre jobber i Norge forsvinne på grunn av digitalisering. Hold Pusten har intervjuet Einar Hopp om hvordan han ser på utviklingen på røntgenavdelingen. Han er overlege ved Intervensjonssenteret på Rikshospitalet, nærmere bestemt ved Seksjon for radiologiforskning.

– Hvordan ser du på utviklingen med tanke på robotisering og røntgen?

– Først må vi definere robotisering i røntgen, noe som ikke er enkelt. En robot er egentlig en fysisk innretning med en mekanisk automatiseringsoppgave, mens automatisering i røntgen foreløpig mest handler om digitale prosesser. I sum kan dette handle om automatisering av alle hendelsene på en røntgenavdeling: mottak av pasienter, slusing til riktig laboratorium, selve avbildingen, granskning av undersøkelsen og rapportering, og endelig betaling. Vi kan også tenke oss at avanserte verktøy kan gjøre tekstsøk i elektronisk journal for å finne allergier, sykdom og implanterte legemer med tanke på økt sikkerhet til undersøkelsen.Her vil jeg avgrense til det som handler om automatisert digital granskning og tolkning av bilder. Denne utviklingen er i gang, og veldig mange ulike aktører driver dette ganske raskt framover. Det dreier seg først og fremst om utvikling av software, med mange ulike vinklinger.

Noen bildealgoritmer gjør at bestemte typer patologi fremheves, slik at granskingen blir raskere og sikrere. Det er en opplagt kilde til bedre diagnostikk og effektivisering forutsatt tilstrekkelig sensitivitet og spesifisitet. Noen bruker mønstergjenkjenning for å foreslå unik, patologisk anatomisk diagnose. En type automatisering dreier seg om generering av nye visningsmetoder, som virtuell 3D-framstilling til bedre forståelse av kompleks anatomi. Noen programmer brukes til analyse av vev enten for å sette mest mulig nøyaktige mål på organer eller patologiske strukturer, eller for å beskrive helt nye dimensjoner i bildene, som tekstur. Slike mål har fellesbetegnelsen biomarkører, altså biologiske mål som beskriver vev eller funksjon. Dette kan gi mer presis beskrivelse av grad av sykdom, i noen tilfeller gir det bedre diagnostisk avklaring. Det kan bidra til bedre kontroll av behandling og varsling av forverring. Særlig er det etterspurt i forskning, som mål på effekt av ny behandling.

Imidlertid må vi være klar over mulige begrensninger i analysen og i biomarkørenes verdi. Analysen kan være ufullstendig eller slå feil, eller den kan ha uakseptabel variabilitet som overgår biologisk variasjon. Og biomarkørene har ikke verdi med mindre de er relevante for pasientens plager eller utsikter. Derfor er det avgjørende med nøyaktig medisinsk kontroll (validering) av all ny programvare og fortløpende kontrollering av de rapportene som blir gitt. Og vi må opptre nøkternt slik at vi ikke innfører dyre og fancy metoder uten relevans.

– Hvilke arbeidsoppgaver mener du det er hensiktsmessig at datamaskinene overtar på røntgenavdelingene?

– Datamaskinene er jo allerede helt nødvendige for all moderne radiologisk drift. Tenk bare om vi skulle gå tilbake til bildefilm og lyskasser. Vi kommer til å ha stor nytte av egnet programvare til analyse av bilder, forutsatt tilstrekkelig kontroll – som nevnt over. Jeg skulle ønske vi allerede hadde brukt dataprogrammer i større grad til forhåndssjekk og sikkerhetskontroll av prosedyrer. Her er det et uutnyttet potensial, dette skyldes nok delvis at de ulike programmene for håndtering av pasienter ikke snakker godt nok med hverandre. Og så er det vel bare fantasien som setter grenser for de øvrige prosessene på en røntgenavdeling.

– Og hvilke oppgaver kan ikke datamaskinen ta seg av?

Jo mer tett på pasienten oppgaven er, jo mer forsiktige skal vi være. Vi må huske den menneskelige faktoren overfor pasienten, både for kontor, radiografer og radiologer, og dessuten for internt kommunikasjon i fagmiljøene. Videre må vi være varsomme og holde på ansvaret. All automatisert diagnose og måling må valideres, og så langt må funn kontrolleres av lege som er med i loopen.

– Tror du teknologien kan bidra til at det i framtiden trenges færre radiologer og radiografer?– Jeg håper virkelig det, det er nødvendig. Jeg har vært i faget i 24 år, og i den tiden har både tekniske nyvinninger og medisinske framskritt økt behovet for fagfolk. Det økte behovet har hele tiden vært underdekket, og vi er stadig mer presset. Den medisinske og teknologiske utviklingen og eldrebølgen vil forsterke dette.

Automatisering av tidkrevende prosesser er nok nødvendig for å hindre fullstendig kollaps av radiologien. Den typen software-analyse som er kommet lengst så langt, der patologi detekteres og forsterkes mer eller mindre automatisk, vil opplagt kunne effektivisere. På den annen side vil rapportering av biomarkører kunne øke kompleksiteten, og kanskje kreve mer arbeid. Foreløpig er mye programvare bare delvis automatisk, med tidkrevende korrigering.

Uansett kan det bli en annen fordeling av hvem som gjør hva, altså det vi kaller oppgaveglidning. Effektivisering vil gjøre at vi kan produsere mer og/eller sikrere på samme tid, men det er jo ikke sikkert at vi blir færre rent tallmessig enn i dag.

– Hva er de største utfordringene med tanke på en mulig robotisering av helsevesenet?

– Utviklingen er teknologidrevet. Det betyr at den ikke nødvendigvis treffer der det medisinske behovet er størst. Ulike enheter i helsevesenet har ikke tilstrekkelige kvalifikasjoner til de nødvendige, teknologiske vurderingene og til å gjennomføre lokale teknologiske forbedringer. Vi trenger tilskudd av kvalifisert personell helt ned på avdelingsnivå. Det gjelder for eksempel fysikere, IT-spesialister, ingeniører innen informatikk og rene programmerere.

Utviklingen bringer med seg kostnader, og jeg tror ikke at vi så langt har gode nok systemer for å finansiere innkjøp og implementering som så kan gi besparelser eller økte muligheter.

Programvare som er beregnet på bildeanalyse, er ikke nødvendigvis ferdig validert med tanke på sensitivitet/spesifisitet, presisjon og treffsikkerhet, og i noen tilfeller risikerer vi at forlokkende programmer ikke treffer det som er mest klinisk relevant. Dette må kontrolleres gjennom nitide, vitenskapelige prosesser, og det tar tid. Vi må jobbe hardt for å forene ulike faglige kulturer for å sikre at teknologisk utvikling og medisinsk-vitenskapelig kontroll ikke kommer ut av takt.

Til syvende og sist må utviklingen styres av pasientenes behov, derfor er brukergruppene og de pasientansvarlige legene viktige premissleverandører. Mye av den automatiserte analysen forutsetter at pasientdata hentes ut av de lokale, skjermede systemene: til lokale datamaskiner uten nett, regional eller nasjonal sky, eller til utenlandske institusjoner. Dette bringer med seg en hel serie av problemstillinger rundt jus, personvern og datasikkerhet, og per i dag er organiseringen meget krevende.

Etter hvert vil trolig utviklingen bli konsentrert med noen dominerende og store aktører. Vi må sikre at det ikke begrenser oss, altså at vi blir sittende med bindinger til én tilbyder og mister muligheter som en annen ville kunne tilby.

– Hvordan tror du en robotisering kommer til å påvirke arbeidshverdagen til radiologer og radiografer?

– Det er på mange måter uvisst, men vi vil uansett bli mer avhengige av de tekniske systemene og av teknologisk støtte internt. Arbeidsmåten vil forandres, og vi vil arbeide med kolleger med annen bakgrunn enn oss selv. Bill Gates har sagt: "We always overestimate the change that will occur in the next two years and underestimate the change that will occur in the next ten. Don't let yourself be lulled into inaction."

Det får fungere som en oppfordring om at vi som fagfolk holder en hånd på rattet.post@holdpusten.no

Powered by Labrador CMS