Foto: Tone Stidahl

En nasjon i sorg

De fleste av oss er berørt av hendelsene og er sammen i sorgen over de som mistet sine liv i terrorhandlingene fredag 22. juli 2011, skriver forbundsleder Anna Pettersen i denne lederartikkelen, som kommer i neste Hold Pusten.

Publisert Sist oppdatert
22. juli 2011 rammes Norge av en tragedie en ikke kunne forestille seg ville finne sted i vårt land. Regjeringskvartalet bombes og 69 ungdommer blir drept på AUFs sommerleir på Utøya. Norge var rammet av terror, utøvet av en av våre egne. Anders Behring Breivik går inn i historien som en av de verste, en vi helst vil glemme, men som dessverre etterlot seg så mye sorg og smerte, at han vil bli husket og hatet av mange i all fremtid. Som nasjon må vi leve videre med disse grusomme hendelsene, og fredag 22. juli 2011 går inn i historien som en av nasjonens mørkeste dager. Selv har jeg problemer med å tenke ut tanken på det som skjedde, spesielt på Utøya, hva disse ungdommene opplevde der og da, alene sammen med en morder på en liten øy. De var ubevæpnet og hadde ikke mulighet til å beskytte seg, annet enn å finne et gjemmested eller legge på svøm. Overlevende fra massakren på Utøya har sterke fortellinger om sitt møte med terroristen. Deres beskrivelse av å se venner bli henrettet, hvor redde de selv var for å bli skutt og den frykt de følte for å bli oppdaget, gir så sterke inntrykk at en selv som passiv lytter blir emosjonelt involvert. Deres måte å ordlegge seg på, gjør at en som tilhører kjenner sorgen og den grusomme smerten. Deres følelse av å bli sviktet, da deres rop om hjelp ikke nådde frem, selv om de var i kontakten både med politi og myndigheter, gjør inntrykk. Jeg blir trist fordi dette berører meg som menneske og samfunnsborger. Tankene går til de som mistet sine kjære på grunn av en persons ide om å skape en ny verden, basert på en forestilling om at han gjennom sine handlinger berger landet fra undergang. Beklageligvis har hans ideologiske forestilling mange sympatisører, og det er opp til oss alle som borgere å påse at denne forskrudde ideologien ikke får grobunn i det norske samfunnet. Selv var jeg på ferie i utlandet da dette skjedde. Det å komme hjem å se det enorme blomsterhavet rundt domkirka i Oslo, og oppleve forsamlingen av menneskene rundt kirka, roen og stillheten, var utrolig sterkt. Et teppe av stillhet hadde senket seg over byen. Respekten for de som var rammet var til å ta og føle på. Nasjonen var i sorg. Det forberedes til rettssak. Men hvilken straff kan en person som så bevisst gikk inn for å drepe forsvarsløse barn og ungdom tildeles. Slik jeg tenker, så makter vi ikke som samfunn å gi vedkommende den straff han fortjener, for den sorg, smerte og fortvilelse han har påført oss som nasjon. I tiden etter de grusomme hendelsene har tankene gått til Arbeiderpartiet og deres ungdomsorganisasjon AUF. Som organisasjon er de hardt rammet, mens omtanken går til alle de som har mistet sine kjære. Vi er et lite land, så de fleste av oss kjenner noen som var der, eller noen som kjente noen som var der, om ikke personen selv, så kanskje bestemora, tanta eller naboen. På en måte er de fleste av oss berørte av hendelsene og er sammen i sorgen over de som mistet sine liv i terrorhandlingene fredag 22. juli 2011.
Powered by Labrador CMS