Kronikk: En lovende fremtid

Jeg har riktignok ikke vært med fra den tiden man brukte røde briller for å adaptere synet til gjennomlysningsundersøkelser. Likevel har jeg vært vitne til en revolusjon i utviklingen av bildediagnostikken siden jeg startet i 1987. Fra å være en ren diagnostisk disiplin, har faget utviklet seg til også å bli kurativ medisin ved hjelp av intervensjonsradiologien. Stadig mer raffinerte metoder gjør at radiologien beveger seg ned på molekylnivå.

Mer subspesialisering

Hva vil fremtiden by på av utfordringer i vår disiplin? I hovedsak vil dette avhenge spesielt av følgende: 1. utvikling og innflytelse av ny teknologi 2. hvilke refusjonsmodeller vil bli brukt for å støtte radiologisk praksis 3. hvem tar i bruk den nye teknologien Økende spesialiserte klinikere forventer svar fra bildediagnostikken som kan påvirke behandlingen slik at radiologene må ha detaljert kunnskap om den aktuelle medisinske tilstanden. Dette fremtvinger i sin tur en formell eller uformell subspesialisering i stadig større grad. Samtidig har radiologien profitert på en enorm teknologisk utvikling, slik at disiplinen kan servere klinikerne bildediagnostikk med en presisjon som man for relativt kort tid siden bare kunne drømme om, og med direkte innvirkning på valg av behandling. Og innovasjon vil aldri opphøre.

Ny teknologi

I nær fremtid – faktisk allerede nå - vil vi måtte sette oss inn i økende hybrid bildediagnostikk, ikke bare PET/CT og PET/MR, men også med inkorporeringen av ultralyd i CT og MR. Utallige MR-sekvenser så vel som MR spectroskopi vil gjøre radiologien til en grunnleggende del av ”personalized medicine”, der bruken av genetiske biomarkører fremdeles bare er i sin barndom. Intervensjonsradiologien forbedres stadig, og tar i bruk alle bildediagnostiske modaliteter og kombinasjoner av dem for økende presisjon med mange behandlingsteknologier, for eksempel termal-, radiofrekvens-, mikrobølge- og laserablasjoner. Finere og finere styringsverktøy vil i økende grad gjøre det mulig å behandle kreftsvulster direkte med ablasjon eller med målrettede terapeutiske midler. Introduksjon av nye genetiske biomarkører vil ytterligere ekspandere intervensjonsmulighetene. Innføring av ny teknologi fører imidlertid bare i liten grad til bortfall av gammel, og selv med billig ny teknologi øker totalkostnadene i de aller fleste tilfellene. Ved introduksjonen av PET/CT, som absolutt ikke er billig, ble det argumentert med samfunnsbesparelser fordi bedret diagnostikk med påvisning av kreftspredning ville føre til færre unødvendige operasjoner. Imidlertid er metoden så vidt kostnadskrevende at de tross alt få pasientene man unngår operasjon på, neppe på langt nær vil oppveie kostnaden av innføringen og bruk av den nye metoden.

Stort forbedringspotensiale

Kostnader er selvsagt et spørsmål om hvordan man regner. I dag har vi et system der det betales for polikliniske undersøkelser og prosedyrer, mens inneliggende pasienter genererer utgifter. Jo mer komplisert tilstanden er, desto dyrere blir det for sykehuset. Dette er en ordning som i fremtiden kan forandres, og som i så fall vil få situasjonen til å se helt annerledes ut. I Sverige betaler ikke sykehusene moms for medisinsk teknisk utstyr, staten betaler altså ikke moms til seg selv. I tillegg fungerer gode avskrivningsordninger på utstyret slik at penger til nyinnkjøp ligger klare når avskrivningstiden er ute. På disse områdene har vi stort forbedringspotensiale i Norge, som i neste omgang vil føre til bedret pasientbehandling og bedrede vilkår for forskning.

Mer enn lovende

Således er bildediagnostikkens fremtid mer enn lovende – også siden det ikke bare vil være snakk om diagnostikk, men i økende grad også behandling. Utviklingen vil i høy grad være avhengig av hvilken mulighet og evne vi vil ha til å ta i bruk og utnytte ny teknologi, økonomistyring og spesialisering. Vi må ligge et hestehode foran, og hvordan skal vi få til det? Stikkord er utdanning, trening og fremfor alt forskning. Vi opplever i dag at fokuset kun er rettet mot produksjon og atter produksjon. Med det som fokus vil vi sakke akterut, og andre vil ta over. I dag er det klinikerne som ”eier” pasientene. I fremtiden kan det være andre scenarioer som tjener pasientene bedre i alle fall innenfor noen områder, og da må vi kjenne vår besøkelsestid.