Kronikk: LEON i flaskehalsen

LEON i flaskehalsen – og andre problemstillinger

Det ser ikke ut til at tilgangen på radiologer i Norge vil bedre seg med det første. Miljøet må selv gå inn og vurdere hvilke oppgaver som kan egne seg for jobbglidning.

LEON

I likhet med andre vestlige land står Norge overfor store helseutfordringer. Vi eldes og utvikler sykdommer som følge av vår livsstil. Helseutgiftene stiger, nye utrednings- og behandlingsformer tas stadig i bruk og informasjonsteknologi utfordrer dialogen så vel innad i sykehus som med pasienter, helsetjeneste og samarbeidende industri. Regjeringen maner til nytenking gjennom innovasjonsmeldingen ”Et nyskapende og bærekraftig Norge” og samhandlingsreformen. Hvis vi skal klare å gjøre noe med det faktum at radiologi fungerer som flaskehalsene i norsk sykehus, MÅ vi systematisk gå igjennom hva vi bruker verdifull og kostbar arbeidstid på. Det såkalte LEON-prinsippet (Laveste Effektive Omsorgs Nivå) må vurderes innført også i radiologiske avdelinger. Av hensyn til alle de pasientene som står i lange køer for å få en radiologisk undersøkelse i dag, må vi spørre oss selv hvordan vi kan gi gode nok tjenester til flere. Og vi må for all del ikke la det beste bli det godes fiende, et hinder for god pasientflyt og god tilgang på radiologiske tjenester. Vi må passe på at ansvarsforholdene blir tydelige når nye arbeidsrutiner etableres og at vi sikrer like god kvalitet og sikrer bedre forløp.

Store utfordringer

Det er en kjensgjerning at Norge er blant de landene som bruker mest penger pr. innbygger på helse, uten at vi dermed har greid å oppnå et bedre helsevesen enn land det er naturlig å sammenligne oss med. Vi behandler dyrere, men ikke nødvendigvis bedre (Inge Lønning 2009). På den andre siden er det svært mange, særlig personellkrevende tjenester, som koster langt mer i Norge enn i andre land. Samtidig vet vi også at Norge står overfor store utfordringer i forhold til å dekke behovet for helsepersonell fram mot 2030. Prognoser fra Helsemod (2009), viser at det vil være behov for ca. 125 000 nye årsverk fram mot 2030. Tilgangen, med dagens prognoser, vil øke med ca 100.000 årsverk. Denne mangelen representerer en stor utfordring og er et høyt prioritert fokusområde for norske myndigheter. Etterspørselen etter radiologiske tjenester vil øke sterkt i samme tidsperiode, samtidig som rekrutteringen til radiologer er problematisk. I samme periode ser vi også at det er en stadig økende andel radiografer som tar mastergrader innen sitt fagområde.

Bedre flyt i avdelingene

Temaet er høyst aktuelt og i februar 2012 valgte Overlegeforeningen å utgi et eget temanummer om oppgaveglidning. Otto Christian Rø fra Helsedirektoratet uttalte på en Spekterkonferanse 22. okt 2008 at ”Norge neppe vil være selvberget med helsepersonell i fremtiden uten at man begynner å bruke helsepersonell på en litt annen måte og at man fordeler arbeidsoppgavene på nye måter mellom fagprofesjonene”. Er det mulig å gjennomføre en overføring av arbeidsoppgaver fra en profesjon til en annen, i dette tilfellet fra radiolog til radiograf, uten at dette går ut over kvalitets og sikkerhetsperspektiv og at det gavner pasienten? Til det siste først, situasjonen i de fleste bildediagnostiske avdelinger i dag er preget av en svært trang ”flaskehals”. Det er ø.hjelp pasienter og pasienter med ventelistegaranti som, naturlig nok, blir tildelt store deler av ressursene i dag. Tiden det tar å undersøke pasientene på de enkelte modaliteter bortsett fra MR er sjelden årsaken til logistikk-problematikken, heller ikke tilgangen på radiografer. Det er imidlertid en kjensgjerning at mengden bilder pr. undersøkelse, økt behov for intervensjonsprosedyrer og ikke minst hastegrad på det som gjøres, fører til at de fleste avdelinger har for liten tilgang på radiolog-arbeidstid. Dette fører til en betydelig underkapasitet i forhold til meldt behov, og derav følgende lang ventetid for pasientene. Det ville definitivt gavne pasientene om vi klarte å få til en bedre ”flyt” i de bildediagnostiske avdelingene. Det ser ikke ut til at tilgangen på radiologer i Norge vil bedre seg med det første, miljøet må selv gå inn og vurdere hvilke oppgaver som kan egne seg for jobbglidning. Det er viktig at dette tas tak i av miljøet selv, det er svært sannsynlig at vi kan komme til å bli pålagt endringer av styrende myndigheter nettopp for å øke tilgjengeligheten til bildediagnostiske undersøkelser for pasientene og for å få mer helse for hver krone.

Hvordan sikrer man kvalitets og sikkerhetsperspektivet?

Oppgaveoverføring mellom forskjellige profesjoner i helsevesenet har alltid funnet sted, men sjelden blitt omtalt offisielt. Man ”har bare gjort det”. Det som er nytt nå, er at man de siste ti årene har diskutert en mer offisiell og formell rett til å utføre oppgaver som profesjonen ikke har utført tidligere. Lovverket åpner nå for nettopp dette, og noe av begrunnelsen for å lage Helsepersonelloven slik den er, er nettopp at man gir mulighet til denne oppgaveoverføringen, eller jobbglidningen, som det nå stort sett betegnes. Jobbglidning, oppgaveglidning, task-shift. Betegnelsene dekker hverandre og beskriver et fenomen som egentlig er like gammelt som arbeidslivet selv. Helsepersonelloven §4 beskriver det selvstendige ansvaret slik: ”Helsepersonell som overtar oppgaver skal ha nødvendige kvalifikasjoner”. De overtar da oppgaven helt og fullt med selvstendig ansvar. I §5 beskrives den delegerte oppgaven: Helsepersonellet har ikke formelle kvalifikasjoner til å utføre oppgaven og kommer da under bruk av medhjelper. Da er legen ansvarlig og må være tilgjengelig og gi råd, veiledning og instruksjon underveis. Ved Oslo universitetssykehus har oppgaveoverføring fra radiolog til radiograf i all hovedsak kommet som en følge av videreutdanning/studier (nødvendige kvalifikasjoner). Eksempler på dette er studier i England for å kunne beskrive muskel-skjelett bilder og sonografutdanninger. Også fordypninger i CT-kurs, MR-kurs og andre kurs med studiepoeng, kvalifiserer til nye oppgaver. I tillegg til en formell utdanning har det vært gjennomført kvalitetssikringer via prosjekter der både radiografer og radiologer har beskrevet radiologiske bilder. Et eksempel på det er 300 rtg. undersøkelser fra Legevakten i Oslo som ble beskrevet av både radiolog og utdannet radiograf. Hovedkonklusjonen på denne studien var: Beskrivende radiografer innehar adekvat kompetanse for å tolke akutt skjelettrøntgenundersøkelser hos voksne. Mye arbeid på dette området er også gjort i andre europeiske land, for eksempel England og Danmark. Tiltak som dette vil sannsynligvis være til berikelse for begge yrkesgrupper på sikt. Radiografene får et større ansvarsområde og radiologene kan i større grad konsentrere seg om beskrivelse av mer kompliserte undersøkelser, intervensjon og ikke minst få tid til fagutvikling og forskning. CAD (Computer Aided Detection) kan også sees på som en form for teknologisk jobbglidning. Forskning har vist at i visse tilfeller kan CAD erstattte en av to radiologer.

Hva vil vi vinne:

• Pasienter: kapasitet (tilgjengelighet), kvalitet, omsorg, god servicedesign og god opplevd service • Henvisende leger: Flaskehals minskes, faglighet og tilgjengelighet øker • Ansatte: Bedre fagutvikling, arbeidsmiljø, lønns- og karrierestige. Rom for å håndtere teknologiske nyvinninger • Sykehuset («klinikerne»): servicegap minker gitt økt produktivitet. Økonomi bedres = beste alternative bruk av ressurser

Den teknologiske medisinen stiller nye krav i dag, og dette vil forsterkes i tiden framover:

• Økende grad av spesialisering, flere profesjoner til dels av teknisk art • Nye krav til opplæring • Mer kompleks organisering • Profesjonalisering av FoU og innføring av nye metoder • Økte krav til entydige prosedyrer og kvalitetssikring, mindre autonomi. • Bedre utnyttelse av teknologien kan forhåpentligvis gi tid til å designe nye undersøkelsesmetoder • Sentralisering og spesialisering av institusjoner • Krav til jobbtilfredshet – kunnskapsbedrifter • Krav til strømlinjeformede behandlingslinjer • Krav til bedre bruk av hver helsekrone

En annerledes definisjon på jobbglidning:

”To leger på et oppdrag i et afrikansk land uten mye å hjelpe seg med kartla hovedutfordringene og fant at betente visdomstenner var en. Siden det også var andre behov, fant de på å demonstrere fjerning av visdomstenner for to portører. De lidende var mange og begge var beskjeftiget med denne ene prosedyren hele arbeidsdagen gjennom. Meget snart hadde de utviklet en teknikk med denne prosedyren som overgikk legenes.” Sitat fra Odd Grenader