Om barrikadestorming og møter i døra

Anne June Iversen, tidligere nestleder i Norsk Radiografforbund, og Maren Ranhoff Hov, stipendiat i Norsk Luftambulanse, har tidligere diskutert tematikken i Hold Pusten. Iversen oppfordret oss til å klatre opp på barrikadene og beskytte faget. Hov, og hennes hovedveileder Christian Lund, oppfordrer radiografene til å avblåse befestning av barrikadene og tenke på hva som er best for pasientene.

Ifølge Hov får 12–15 000 nordmenn hjerneslag hvert år. 90 prosent av hjerneslagene skyldes blodpropp og ti prosent skyldes blødning. Pasienter med hjerneslag forårsaket av blodpropp får trombolyse, noe pasienter med blødning selvsagt ikke skal ha. En diagnostisk test for å skille de to typene hjerneslag er CT. CT blir i dag utført i sykehus, av radiografer. Formålet med doktorgradsprosjektet til Hov er å undersøke muligheten for slagdiagnostikk utenfor sykehuset. Altså ha med en CT i ambulansen. Bemannet av ikke-radiografer. Kjør debatt.

Radiografer har i mange år diskutert (et forsiktig og nøkternt begrep) med radiologene hvorvidt vi er i stand til å beskrive røntgenbilder og å utføre ultralydundersøkelser. Radiografer i andre land som vi liker å sammenligne oss med, får det til. Gjennom prosjekter og oppfølging av oppgaveforskyvning har radiografer i Norge også vist at vi kan. Vi har sakte, men sikkert utvidet vårt eget faglige domene ved å ta på oss nye oppgaver, som tidligere kun ble utført av radiologer. Vi har hatt søkelys på at det er til pasientens beste. Forskyvningen av disse oppgavene bidrar til redusert ventetid og en mer kostnadseffektiv drift. Og det skjer selvsagt uten forringelse av kvalitet i tjenesten. Radiologer får mer tid til fagutvikling og oppgaver som i dag ikke kan utføres av andre yrkesgrupper. Faget kan dermed fortsette å bevege seg i riktig retning. Fremover.

Slagambulansen er bemannet med anestesilege som har fått spesifikk opplæring i opptak og tolkning av CT-bilder av hjernen. På en CT-maskin laget for hodeskanning. I opplæringen har man særlig fokusert på radiologiske kontraindikasjoner for trombolysebehandling. Det er med andre ord en ganske spesifikk og faglig avgrenset kompetanse de tilegner seg, som i dag hører inn under en annen profesjons faglige domene. Ikke ulikt radiografer som beskriver skjelettbilder, eller radiografer som utfører ultralydundersøkelser.

Jeg mener bestemt at vi må være såpass ryddige som profesjon at vi ser at CT utført i ambulanse har et stort potensial for å gagne mange pasienter. Hov og medarbeidere viser til en redusert tid til behandlingsstart med to til to og en halv time i sin studie «Pre-hospital CT diagnosis of subarachnoid hemmorage». Det er mye tid for pasienten som har hjerneslag. Tidsberegningen i den nevnte studien baserer seg riktignok på et svært begrenset utvalg, men den viser potensialet som ligger i konseptet slagambulanse.

Profesjonskamp, skill-mix, oppgaveforskyvning eller andre betegnelser på fremskritt handler for meg om bevisstgjøring. Profesjoner må forholde seg til nye muligheter og forskyvninger av oppgaver, eksempelvis på grunn av muligheter i ny teknologi eller endringer i økonomi. Det vi ikke må miste av syne, er faglig forsvarlighet. Så lenge helsehjelpen som gis er forsvarlig og i tråd med lovverket, bør ikke den faglige bakgrunnen til den som yter helsehjelpen, tillegges mye betydning. At radiografer spesialiserer seg på et avgrenset område som tradisjonelt sett hører til radiologene, eller om annet helsepersonell spesialiserer seg på et avgrenset område som hører radiografene til, går ut på ett. Så lenge pasienten får like god, eller bedre, og mer kostnadseffektiv behandling, er det uforsvarlig å la være å skyve på oppgaver.

Vi bør, heller enn å klatre opp på barrikadene og motarbeide et prosjekt som kommer pasienter til gode, være på tilbudssiden. Vi bør bidra med spisskompetansen vi som radiografer har, slik at anestesilegene i slagambulansene kan gjøre så gode undersøkelser som mulig, så strålehygienisk som mulig. På samme måte som vi ønsker et faglig godt samarbeid med radiologer, bør vi invitere til et faglig godt samarbeid med slagambulansen. Vi må fokusere på det som er viktig i denne saken. Pasienten. Prosjektet med hjerneslagambulanse har et potensial til å bedre diagnostikk og behandling for mange tusen slagpasienter hvert år. Tidligere behandling som kan føre til redusert behov for helsetjenester i etterkant av hjerneslaget. Både pasienten og helsevesenet er tjent med det.

Hvis vi løper mot døra for å befeste barrikadene, må vi se oss godt for. Det er nemlig en betydelig fare for at vi møter oss selv, løpende i motsatt retning, for å kjempe for muligheten til å beskrive røntgenbilder og gjøre ultralydundersøkelser. Til beste for pasienten.post@holdpusten.no