Ønsker seg flere studiestillinger

44 år gamle Henning antyder at det har vært litt krevende å finne balansen mellom jobb, arbeidet med doktorgraden og fritid. Til vanlig jobber hun som radiograf, og på hjemmebane har hun mann og tre barn. – Jeg har alltid likt å studere. Jeg har likt balansen mellom normalitet i klinikk, og forskning. Jeg tror forskning på fulltid ville vært for ensomt for meg, sier hun litt humrende og ser tilbake.

Hun har arbeidet halvt om halvt med doktorgraden, og som fagradiograf på CT-seksjonen ved Rikshospitalet.

– Den teknologiske utviklingen innen faget har vært stor. Jeg husker at jeg begynte å jobbe med single-slice-CT. Ett bilde om gangen. Etter et par år tok jeg videreutdanning i CT, deretter mastergrad i CT i England. Jeg husker godt da vi fikk multi-slice-CT. Dette var jo en slags revolusjon, spesielt for undersøkelser av hjerte, sier hun og forklarer.

– CT-undersøkelse av hjertet er utfordrende på grunn av bevegelsen. Det var en stor milepæl at CT kunne erstatte enkelte undersøkelser som tidligere ble utført med konvensjonell angiografi, sier hun. 

Viktig for alle 

Stråledosene har i tillegg generelt blitt redusert ved hjelp av ny teknologi. – Den lavere dosen med stråling er viktig for alle pasienter, men spesielt viktig ved undersøkelser av barn. Og vi ser antall undersøkelser med CT, også av barn, øker. I dag brukes i tillegg CT-bildene til flere formål, ettersom teknologien i alle deler av sykehuset er utviklet betydelig. Nye metoder for behandling utvikles stadig, forklarer hun og kommer med nok et eksempel på nye løsninger. 

– Nå brukes dataene fra CT-undersøkelsene blant annet til 3D-printing av proteser. Også operasjoner i hjertet på barn planlegges visuelt med 3D, lister hun opp. 

Men da Henning startet på studiet i radiografi, hadde hun begrenset kjennskap til profesjonen. 

– Jeg likte å kunne bidra til god kvalitet på bildene. Jeg jobbet to år før jeg begynte på videreutdanningen i CT, og fikk stilling som fagradiograf rett etter. Å ha en faglig engasjert sjef var helt klart avgjørende for at jeg gikk videre med mastergrad. Min daværende sjef hadde selv mastergrad i MR og så betydningen av at radiografer skaffet seg høyere akademisk utdanning, inkludert kompetanse innen forskning. Hun var svært støttende.

Studiestillinger viktig 

Hun utdyper sitt syn på ledelse. 

– Det er viktig å ha en sjef som støtter og selv vet hva studiet innebærer. Ledelsen må prioritere forskning og utdanning, og ikke bare produksjon. For å stimulere til mer utdanning burde det jobbes for studiestillinger. Ikke bare for doktorgrader, men også for å ta videreutdanning og master.

Hun tror det at det i dag ikke er et formelt krav til videreutdanning eller mastergrad for å inneha fagstillinger, er en grunn til at det ikke til rette for flere studiestillinger.

Hun bruker andre profesjoner i helsevesenet som eksempel.

– Her kan vi sammenligne med å gå fra vanlig sykepleier til intensivsykepleier. Vi bør få studiestillinger sånn som dem. Da vil man sikre forutsigbarhet og jevnt øke tallet på radiografer med høyere akademisk utdanning. I tillegg vil det bidra til økt aktivitet innen forskning hos radiografer generelt, sier Henning.

Hun tok videreutdanning og mastergrad på fritiden. 

– Jeg håper både Radiografforbundet og avdelingsledelsene kunne jobbe sammen for å få til studiestillinger. Da slipper radiografene i så stor grad å bruke fritiden sin på høyere akademisk utdanning. Mens for doktorgradsstipendiater er det avsatt tid. Jeg møtte mye forståelse underveis i arbeidet med doktorgraden. Jeg har fått mye støtte både av ledelsen og ikke minst kolleger, både radiografer og radiologer, forteller hun.

Bra for pasientene 

Antallet radiografer med doktorgrad er generelt lavt. Få av dem har direkte tilknytning til det kliniske miljøet.

– De jobber primært i akademia. Et bredere samarbeid mellom akademia og klinikkene er kjempespennende. At det kliniske miljøet får mer eierskap til utdanningen enn i dag, vil være veldig positivt for både studentene, radiografene og aller viktigst, pasientene, sier hun. – For å få bedre bidrag inn i grunnutdanningen må man bli flinkere til å benytte hverandres ressurser. Ha mer kontakt der radiografer veileder studenter og bidrar inn i undervisninga, sier Henning og blir mer teknisk.

Ser til Sverige

Fotontellende CT er en ny teknologi som er omtalt som en revolusjon i Norge.

– Vi har per i dag kun to fotontellende CT-skannere i klinisk bruk. Én i Tromsø og én i Bergen. Tar vi en kikk over grensa til Sverige, har de derimot rundt 15 skannere. Jeg hadde fotontellende CT som tema for min prøveforelesning til ph.d.-graden, fordi denne teknologien er høyst aktuell, forteller hun.

– Da jeg begynte, hadde radiologene den største teknologiske kunnskapen. Nå er det radiografene som ofte har denne kompetansen. Det er viktig at vi er med og bidrar for å bruke teknologien for det den er verdt, sier hun og forklarer mer om egen utdanning.

– Både master og doktorgrad har gått på optimalisering i bruk av intravenøse kontrastmidler og bildekvalitet. Internasjonalt er det også mye søkelys på optimalisering og bærekraft relatert til bruk av kontrastmidler og teknologi. Og økonomisk fokus, fordi kontrastvæske er kostbart.

CT-teknikk og prosedyrer har generelt blitt mer persontilpasset. Forskning har vist at individuell tilpasning av kontrastmiddel forbedrer kvaliteten og utnytter ressursene bedre.

– Vil du forklare mer om hva du har dykket ned i?

– Ja, jeg gjorde min doktorgrad nettopp på å vurdere ulike metoder for dosering av kontrastmiddel for pasienter med ulik størrelse og kroppssammensetning. Utvikling innen medisinsk-teknisk utstyr går så raskt at det er en stor fordel å være i kontakt med klinikken for å holde seg oppdatert. Jeg tror det å gå i klinikk har en stor verdi, fordi flere fagfolk jobber sammen. Å selv være en del av et klinisk miljø, fange opp utfordringer og påse at inkluderingen av pasienter går som planlagt, er helt avgjørende for en vellykket innsamling av data.

– I dag er pasientene mer varierte med tanke på størrelse og kroppskomposisjon, fortsetter Henning.

– I takt med endringer i befolkningen generelt deler vi pasientene inn i tre kategorier. «Muskuløs », «normal» eller «overvektig». Vi så på BMI, alder, kroppskomposisjon og så videre Da kan man med større sikkerhet vite hvordan oppladningen av kontrastvæske blir påvirket, justert i forhold til alle de forskjellige parameterne. Vi så også på variasjon i doseringsmetoder og mengder mellom ulike sykehus og institusjoner. Og også variasjoner mellom sentralsykehus og universitetssykehus, i forhold til lokale sykehus, lister hun opp.

– Hvordan kan funnene brukes?

– Håpet er å bidra til økt kunnskap om hvilke faktorer som påvirker dosering av kontrastmiddel, og forhåpentligvis mer felles prosedyrer på de forskjellige sykehusnivåene. Nå er det stor variasjon i hvordan sykehus gjennomfører undersøkelsene.

– Du har nevnt balanse. Hva har du gjort for å få til alt?

– Jeg har hatt grunn til å måtte gå hjem til familien. Da har jeg fått koble av fra studiene, og fått perspektiv på hva som er viktig i livet. Å ta en doktorgrad om enn på en «litt rar måte» har betydd både alt og ingenting samtidig. Selv om jeg er første radiograf som disputerer på min avdeling på Rikshospitalet, har familien alltid kommet først, forteller hun med innlevelse.

En annen del av forklaringen er kollegene Mette Karen Henning har jobbet sammen med.

– De er virkelig en heiagjeng. Jeg er veldig takknemlig for dem. Det er et helt team som står bak av kolleger, ledelse og veiledere, samt familie og venner, sier hun og tar en liten tenkepause.

– Jo, så har vi bodd fem minutter fra sykehuset. Uten for lang reisevei har jeg fått brukt dagene veldig effektivt. Særlig i den intensive innspurten av avhandlingen var kort vei ekstra fint.

Tror flere utdannes

Mette Karen Henning kommer inn på strategiske betraktninger.

– Radiograf er en ung profesjon. Andre profesjoner vi jobber sammen med, har lange tradisjoner med høyere akademisk utdanning og doktorgrader. De har mer forutsigbare systemer for dette. Støtte og hjelp er helt avgjørende, og den har jeg virkelig opplevd at er der. Det er mange som heier på oss. Sammen med engasjerte og visjonære ledere har jeg stor tro på økt aktivitet i årene som kommer.

– Hvordan kom du inn i sykehusyrket helt fra starten av, da?

–Jeg likte kombinasjonen mellom teknologi og helse, svarer hun mimrende og fremhever det menneskelige aspektet i jobben.

– Når man liker folk og får mer erfaring, skjønner man hvor viktig kontakt med pasientene og instruksjon av pasientene påvirker kvaliteten på bildene. At teknikken fungerer, er ikke nok, vi må også ivareta hele oppgaven med pasientene.

– Hva gjør du fremover?

– Jeg håper å finne balansen mellom klinikk, forskning og akademia slik at jeg både beholder min kliniske kompetanse og tilknytning til miljøet og førstehåndskunnskapen. Dette i tillegg til at jeg kan bidra inn mot utdanningen. De gjør en veldig viktig jobb, og jeg håper å bidra til å øke samarbeid og utveksling av kunnskap. Masteremnet i CT på OsloMet har jeg også vært tilknyttet i mange år som veileder. Dette er spennende faglig og jeg møter mange radiografer, både nyutdannede og fra klinikkene. Så håper jeg ellers å bidra til at flere tar master og doktorgrad innenfor vår profesjon. 

post@holdpusten.no