– Faglig samarbeid en nøkkel

Helt i starten flyttet Kristiansen til Danmark. Greia var at hun hadde fått sterk interesse for å jobbe med mennesker og teknologi. Derfor ville hun studere til radiograf i Ålborg.

– Jeg lot meg friste av å være litt utenlands, forteller hun ivrig.

Egentlig var det litt tilfeldig at det ble radiografi.

– Jeg hadde deltidsjobb og ble kjent med en som var radiograf, sier hun.

Reise og studielønn Mange tror uttrykket «det er når man reiser, at man lever» er sitat fra den reiseglade forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Faktum er at den verdenskjente dikteren H.C. Andersen er opphav til sitatet. Uansett.

– For meg har det vært bra å reise og jobbe utenlands. Jeg var ferdig radiograf i Ålborg i 2000. Jeg opplevde faget som konkret og håndfast. Det var litt tilfeldig, men jeg hadde også en venninne som bodde i Danmark.

– Dessuten er mannen min halvt dansk. Jeg ville gjerne prøve at vi skulle bo borte fra Oslo. Jeg trivdes så godt at jeg jobbet i halvannet år som radiograf på sykehuset i Ålborg etter studiet. På toppen av alt var det en stor fordel at vi som studerte radiografi, fikk lønn mens vi studerte. Månedslønn, fordi danskene trengte flere radiografer, sier Kristiansen.

I Ålborg jobbet hun i et traume-team. Hardt skadde pasienter ble behandlet av teamet som hadde flere typer spesialister. – Da alarmene gikk og trafikkskadde kom inn, jobbet vi under adrenalin-kick. Det var spesielt. Å jobbe sammen med anestesisykepleier og kirurger med flere, var spennende. Men snart ville mannen min tilbake fordi han savnet fjellene i Norge, forteller hun.

Snart ventet en ny jobb i hjemlandet.

– Jeg ville gjerne blitt lenger i Danmark, men vi flyttet tilbake. Jeg begynte som radiograf på Rikshospitalet. Vi bodde faktisk i sykehusleilighet i starten.

– Mer sykdom på Riksen Kristiansen sammenligner jobbene i Ålborg og på Rikshospitalet.

– På Rikshospitalet ble det å jobbe mer med pasienter med spesielle sykdommer i stedet for hardt skadde pasienter. Jeg begynte å dykke dypere ned i faget og har jobbet med CT hele tiden. I tillegg har jeg vært innom MR og røntgen i Ålborg. Der husker jeg vi var i mørkekammeret med røntgenkassettene for å fremkalle filmene som ble til fysiske røntgenbilder, mimrer hun.

Kristiansen ler litt og kommenterer de enorme tekniske framskrittene hun har sett blant utstyret. Samtidig har hun alltid likt å fordype seg i fag. Dermed tok hun mastergrad i 2015, ved Universitetet i Sørøst-Norge i Drammen.

– Jeg studerte helsevitenskap fordi mer teori fristet. Jeg liker å jobbe med en større oppgave og forske videre på faget. Fordype meg i temaer jeg brenner for, for eksempel bruken av CT. Mastergraden besto så klart av flere fag og forskning, hvilket jeg ble mer og mer interessert i, forklarer hun.

Kristiansen begynte som fagradiograf på Ahus og fikk mer ansvar.

– Jeg jobbet med å optimalisere protokoller og fikk mer ansvar etter å ha lært mer, sier hun.

Så ble det ph.d. Nå jobber Kristiansen ved OsloMet i en 20 prosent stilling med undervisning i radiografi. Hun veileder også studenter.

– Jeg liker kombinasjonen med 80 prosent som fagradiograf på Ahus veldig godt. Kombinasjonen akademia og praksis er fin. Da kan man ta med problemstillinger fra klinikken og inn i undervisningen, forklarer 52-årige Kristiansen og kommer inn på doktorgraden hun nylig ble ferdig med.

Det forklares at ph.d.-prosjektet ble et samarbeid mellom OsloMet og Ahus, at hun ble en slags brobygger mellom akademia og klinikk.

– Jeg var egentlig både stolt og fornøyd med mastergraden, men så jobbet jeg sammen med to radiologer. Vi skulle altså optimalisere protokoller. Jeg ble involvert og syntes det var gøy å være med på mer forskning. De to motiverte meg, for jeg visste nesten ikke hva det var å ta en ph.d. Det tok kanskje et år å bli nok motivert. Da gikk jeg til ledelsen min for å få en avtale om tid til å ta doktorgraden, forklarer Kristiansen.

1500 kroner literen for kontrast Hun fikk en idé om å redusere mengden kontrastvæske. Med teamet rundt seg startet de med en ny CT-maskin i 2017.

– Grunnideen var min. Med et godt team rundt meg fant jeg ut at vi kunne redusere mengden kontrastvæske ved å blande inn saltvann. Vi hadde en ny og bedre CT av typen Dual Energy-teknikk spektral CT. Den gir mer detaljert informasjon om vev og materialer i kroppen, beretter Kristiansen.

– Mindre kontrastvæske er bra for pasienter, og for miljøet ved at mindre væske går ut i kretsløpet. I tillegg er kontrastvæske dyrt, og koster antagelig sikkert så mye som 1500 kroner per liter.

– Du har nevnt flere faggrupper i forbindelse med din ph.d., kan du si mer?

– Vi har mye å hente innen forskning og utvikling. Det skjer ved at radiografer samarbeider med medisinske fysikere og radiologer. Man må plusse på litt egen motivasjon og engasjement fra den enkelte radiograf. Da kan vi lære av andre faggrupper ved å involvere oss i akademia. Å finne flere samarbeidsparter i flere fagmiljøer er bra når man skal ta en ph.d., svarer hun og kommer igjen inn på Danmark.

– At jeg jobbet i Danmark, har ført til at min ph.d. ble et internasjonalt samarbeid. At man tør å bevege seg litt ut, muliggjør at et internasjonalt samarbeid blir lettere å få til. Fordelen er å kunne forske mer internasjonalt, og spre kunnskapen mer, ikke bare jobbe alene. Å dele erfaringer skaper mer engasjement og nysgjerrighet, utbroderer Kristiansen.

– Hva skal til for at flere radiografer kan ta master eller ph.d., tenker du?

– Selv har jeg fått jobbe som stipendiat femti prosent av tiden, og femti prosent som radiograf. Jeg har tatt graden over seks år. Mine ledere har vært veldig støttende. Fleksibilitet er nødvendig, for det blir litt bytting av vakter og tilrettelegging for at hverdagen skal gå rundt. Selv har jeg også måttet være fleksibel med lesing av fag i helger og på kvelder, medgir hun.

– Studiet gir energi, for opplevelsen av å få til noe nytt er god. Når man får publisert en forskningsartikkel, ser man at man har nådd målene. Framgangen blir jeg motivert og tryggere av, forteller hun og legger til at å forske på noe man er sikkerlig interessert i, gir ekstra pågangsmot.

Kristiansen mener at hvis man brenner for noe som kan studeres mer, skal man gjøre det.

– Snakk med andre fagfolk over tid, om ideer som kanskje kan bli til en master eller ph.d. Får man også det økonomiske i orden, kan nærmest alle få til å studere. For samler man råd, blir man mer engasjert. Til slutt begynner man å studere, det er ikke så skummelt som man kan tro. Bare hopp i det!

Kristiansen støtter de som tar til orde for å få opprettet tilrettelagte studiestillinger.

– Poenget med egne studiestillinger har jeg lest om i Hold Pusten tidligere, men også sett selv. Men radiografene har jo ikke egne studiestillinger i likhet med andre som for eksempel sykepleierne. Jeg vet flere som sier vi som radiografer lettere må få komme oss videre.

– Men har AS Norge nok penger til egne studiestillinger, da?

– Gitt den enorme tekniske utviklingen vi ser på utstyret vi har, må vi få sette oss bedre inn i konsekvensene det får. Da kan vi få brukt utstyret til stadig flere pasienter. Og slik bruke pengene på en best mulig måte for samfunnet. Det er da vel opplagt at vi trenger mer kunnskap for å utnytte og forbedre ressursbruken for pasientene, poengterer hun.

– Da kan sykehusene spare penger, når vi som fageksperter bedre finner ut hvilke pasienter som trenger hvilke undersøkelser og behandlinger. Vi har mye utstyr, og det trengs flere studiestillinger. Som universitetssykehus skal ikke bare radiologer og andre medisinske faggrupper kunne forske. Radiografer kan være med å forske mer enn vi ser i dag, slår Kristiansen fast.

Ny teknologi, som for eksempel fotonteller eller KI, er engasjerende og gir energi. Flere studiestillinger kan bidra til bedre mulighet til å få kompetanse på ny teknologi.

Hun bor i Ski og jobber ved Ahus’ modersykehus på Nordbyhagen.

– Jeg brukte de hjemme som prøvepublikum før disputasen. De har vært støttende. I forkant ble det hektisk med lesing. En ph.d. kan betraktes som et «logistikk-maraton.» For å nå målet må man ta en ting om gangen. Man må jobbe med de små målene, for da blir det bra på veien til det store målet. Sette delmål i stedet for å prøve å forstå helheten i begynnelsen, sier hun.

– Med ferdig grad blir det vel mer tid til familien hjemme, sier Kristiansen, som har tvillingjenter på 20 – de var gode å ha som «publikum» da hun øvde til disputasen, kan hun fortelle.

– Jeg kan sikkert også trene litt mer, og kanskje snart få tatt meg en runde og være mer sosial.

– Hvordan var det å levere i fra seg den store skriftlige avhandlingen?

– Å tørre å gi fra seg noe man har skrevet, skjer også underveis. Jeg har levert fra meg stoff til veilederne mine og sagt «her er det jeg har klart til nå, dere får hjelpe meg videre.» Jeg har turt å få hjelp. Arbeidet med oppgaven har dermed blitt morsommere og morsommere når jeg har fått veiledning, for da blir oppgaveteksten bare bedre og bedre. Sånn blir resultatet av det skriftlige bare mer enn bra nok, utborderer Kristiansen. 

post@holdpusten.no