Sykehusene før og etter valget

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 4 2017

AV FORBUNDSLEDER BENT R. MIKALSEN I NORSK RADIOGRAFFORBUNDNår dette leses, har vi vært gjennom høstens stortingsvalg; og når dette skrives, er det dødt løp på meningsmålingene mellom de tradisjonelle hovedblokkene i norsk politikk – en thriller ser det ut til å bli.

Arbeiderpartiet og Høyre er ennå representanter for hovedskillelinjene i norsk politikk, sik det har vært i hele etterkrigstiden – og om man skjeler til de siste meningsmålingene, ser det ut til å bli resultatet også etter høstens valg.

I synet på hvordan sykehusene skal styres, er det imidlertid enighet. Høyre og Arbeiderpartiet sørger for at sykehusene lever videre organisert som helseforetak. Til tross for at Høyre gikk til valg sist med lovnad om å fjerne det regionale leddet i RHF-ene, så har de i løpet av perioden ombestemt seg og det er i dag ingen vesensforskjell på de to i så måte. Det ser dermed ut til at dagens modell vil overleve i uoverskuelig fremtid, og det er heller ingen tydelige signaler fra de andre partiene for å gjøre endringer på dette området.

Helseforetaksmodellen har sine tverrpolitiske forsvarere i Stortinget etter 15 år og slik ser det altså ut til å bli også etter høstens valg – til tross for at det hevdes at modellen har et demokratisk underskudd.

Sentrale helsepolitikere har ikke, og vil i noen tilfeller ikke ha, direkte styring med helseforetakene. I år har dette blitt tydeligere gjennom de lukkede møter i Beslutningsforum, der viktige prioriteringer opp mot ny og kostbar behandling vedtas uten at offentligheten får innsyn. Dokumenter blir offentliggjort i etterkant av møtene, mens økonomien og kostnadene ved innføring av for eksempel nye medikamenter forblir hemmeligholdt.

Dersom nye kostbare behandlingsmetoder innføres, følger det ikke med ekstra bevilgninger, noe som igjen vil måtte medføre kutt i annen behandling eller pasientrettet virksomhet. Dette medfører igjen at sykehusene må finne disse midlene i sin organisasjon og jakte innsparinger i andre deler av sin virksomhet.

Samtidig ser vi at bildediagnostiske avdelinger er under press med stadig flere pålegg i form av pakkeforløp, uten at dette tas høyde for i budsjetter – resultatet er at der må «springes» fortere på gulvplan. Sykehusene er og blir arbeidsintensive virksomheter, der de største utgiftene er til lønn, det blir derfor nærliggende å søke å holde igjen når det gjelder personalkostnader. Vi har som eksempel sett avdelinger med en produksjonsøkning på mer enn 40 prosent over en treårsperiode – uten at det er tilført en radiografstilling ekstra.

Et skoleeksempel på at helseforetaksmodellen har sine utfordringer når det kommer til å levere på myndighetskrav. Samtidig ser vi at krav til balanse i driftsresultat går direkte utover de som skal levere tjenestene til pasientene.

De to store partiene, sammen med Stortinget, har vært pådrivere for å innføre pakkeforløp, standardiserte og forutsigbare forløp for pasienter som er i en vanskelig situasjon. Noe det ikke bør herske tvil om at har vært et gode for berørte pasientgrupper. Imidlertid er det også utfordringer med pakkeforløp.

Nye pakkeforløp som vil sikre nye pasientgrupper forutsigbarhet, men som også vil legge ytterligere beslag på kapasitet innen bildediagnostikken, er på trappene. Dersom «alle» pasientgrupper til sist skal inn i pakkeforløp med knappe tidsfrister, er man brått tilbake til start. Det løses ikke ut ensidig kapasitet ved å innføre knappe tidsfrister hvis det ikke følger finansiering med oppgavene.

I sum er det grunn til bekymring for hvorvidt dagens sykehusmodell er rigget for en fremtid der eldrebølgen slår inn for fullt og antall krefttilfeller er ventet å stige betraktelig, med opp mot 10 000 nye tilfeller i året fram mot 2030.

Det må den regjeringskonstellasjon som åpenbarer seg etter valget svare for, enten den utgår fra Høyre eller Arbeiderpartiet. bent.r.mikalsen@radiograf.no

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 4 2017