Foto: Marit Gjøvik

På ny frisk

Publisert Sist oppdatert
«Denne type øyeblikk må vi radiografer prøve å få til sammen med studentene som er ute i praksis.»

Reiseradioen har nok en gang spilt sangen «En sommer er over» med Kirsti Sparboe. Ferien er over. Sommeren er over. For noen er det vemodig, for andre betyr det nye muligheter. Noen synes sommeren har vært altfor kort, fordi de ikke nådde å gjøre alt de hadde lyst til. Noen synes høsten bare må komme, da har de sjansen til å begynne på ny frisk.Høsten kommer, og med høsten strømmer studentene til studiestedene. Noen fortsetter der de slapp før ferien, med videre progresjon i sine studier. Andre skal akkurat til å begynne sin utdanning. Noen vet hva de går til, andre vet vi begynner på et studieum fordi «det bare ble sånn». Vi som jobber som radiografer, vet at alle som studerer radiografi, skal ut i praksis. Det skal de i ulike faser av utdanningen, og de har ulike erfaringsgrunnlag som de bærer med seg. Sannsynligvis kommer de fleste av oss til å møte disse studentene i praksisperiodene. Jeg husker godt mine egne praksisperioder. De var fylt med skrekkblandet fryd. Det var skummelt fordi jeg ikke visste hva som var forventet av meg ute i praksisfeltet, jeg var usikker på hva veilederen på utdanningen forventet, og alt var nytt, fremmed og ukjent. Jeg ville lære så masse, men jeg visste ikke hva det var viktig at jeg lærte. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle lære meg dette, som jeg altså dessuten ikke helt visste hva var. Et av mine beste minner er fra da min praksisveileder og jeg hadde gjort en oversikt abdomen og hengte bildene opp på lyskassa(!). Vi hadde tatt bildene og sendt pasienten videre til avdelingen, og sto og vurderte bildene. Hvordan bildekvaliteten var, om bildekriterier var oppfylt, og hva bildene avslørte om eventuell patologi. Vi snakket om hva man kunne forvente av funn ved ulike akutte tilstander i buken. Vi vurderte om vi hadde gjort undersøkelsen på riktig måte med tanke på pasientens plager. Det var et magisk øyeblikk! På den halvtimen lærte jeg masse. Masse av det jeg i utgangspunktet ikke visste jeg ville lære noe om. Radiografen hjalp meg med å forstå sammenheng mellom teori om anatomi og patologi som jeg hadde lest, og virkeligheten som radiograf, der sluttproduktet – bildet – er avhengig av vår teoretiske kunnskap.Denne type øyeblikk må vi radiografer prøve å få til sammen med studentene som er ute i praksis. De øyeblikkene der vi som fagpersoner kan overføre kunnskap til våre fremtidige kolleger som vi skal jobbe i team med på intervensjonslaben, på kveldsvakter og i traumesituasjoner. De øyeblikkene der vi klarer å få studentene til å forstå sammenheng mellom teori og praksis. At det faktisk er relevant å kunne anatomien i det aktuelle området som skal avbildes. Hvis hver radiograf klarer å få til ett slikt øyeblikk hver eneste dag med studentene som er i praksis, kommer vi langt. Er det mulig? Jeg vil svare et ubetinget JA! Det handler om å være til stede i øyeblikket, og ta vare på mulighetene som kommer i løpet av arbeidsdagen. For å trekke uttrykket mindfulness litt langt, så kan man kanskje si at litt mindfulness hos den enkelte radiograf kan hjelpe radiografstudentene som er ute i praksis? Selv om vi alle vet at vi har en travel arbeidsdag, så vet jeg at det finnes rom for disse øyeblikkene. De trenger ikke ta så lang tid, kanskje fem minutter er nok? Kanskje kan de fem minuttene mellom radiograf og radiografstudent utgjøre en stor forskjell? At radiografen klarer å forklare noe for studenten som gjør at studenten har mulighet til å oppnå de målene som er satt for praksisperioden. Det er som kjent lett å stå utenfor og kritisere det som ikke fungerer. Det er enkelt å si at det er radiografutdanningene som ikke klarer å innfri våre krav til de nyutdannede når de kommer ut i arbeidslivet. Det er lett å si at studentene ikke har de rette forutsetninger for å bli helsearbeidere osv. Det er utfordringer for utdanningene å møte praksisfeltets krav til nyutdannede, og det er utfordringer for studentene, men samtidig kan faktisk hver enkelt radiograf være med på å få studentene dit vi vil. Vi kan hjelpe dem på veien, men det krever innsats. Jeg håper at vi denne høsten tar godt imot alle radiografstudenter som kommer ut i praksisfeltet. At vi som jobber innenfor radiografien, klarer å få til de øyeblikkene jeg beskrev tidligere. Mitt personlige mål må være at jeg skal klare å bidra til ett av disse øyeblikkene daglig, fordi jeg vet at det vil gjøre det lettere for studenten å forstå faget han eller hun en dag skal jobbe med.

Tar du utfordringen?

Denne kommentaren står også på trykk i Hold Pusten nummer 7 2014.post@holdpusten.no

Powered by Labrador CMS