Når det hevdes at CT-maskinen er blitt så effektiv og selvgående at det har redusert kravet til radiografens kompetanse og i stedet ført til en negativ utvikling av radiografrollen, må det en motkommentar til, mener NRF-fagsjef Håkon Hjemly, som her bringer nettopp det.
Når det hevdes at CT-maskinen er blitt så effektiv og selvgående at det har redusert kravet til radiografens kompetanse og i stedet ført til en negativ utvikling av radiografrollen, må det en motkommentar til, mener NRF-fagsjef Håkon Hjemly, som her bringer nettopp det. (Foto: Istock)

Mer kompetanse til ingen nytte?


Dersom videreutdanningen i CT (og på andre områder for den saks skyld) oppfattes som verdiløse av de som har gjennomført den, så har hele fagfeltet et enormt problem.

      Øyvind Bjørklund Pettersen er CT-
      radiograf ved OUS Aker og 

I Hold Pusten nummer 2 2020 spørres det om videreutdanninger for radiografer er til liten nytte. Øyvind Bjørklund Pedersen (ØBP) erfarte at hans videreutdanning i CT var av mer kuriøs karakter enn den var til nytte. Han viser til at CT-apparaturen er blitt mer selvgående, og at det finnes ferdige protokoller til det meste. Den er  også blitt raskere, noe som har ført til at man gjør flere undersøkelser enn tidligere. Utviklingen har ifølge ØBP redusert kravet til kompetanse og isteden ført til negativ utvikling av radiografrollen. Dette siste ønsker jeg å kommentere litt på.

Radiografrollen og utdanningen av radiografer har alltid vært i endring, ny teknologi og økte krav har alltid krevd tilpasning og behov for mer kompetanse. Grunnutdanningen har i over 50 år vært begrenset til treårig, selv om den innholdsmessig har måttet ta til seg både CT, MR og nukleærmedisin. Behovet for videreutdanninger oppsto fordi man ikke lenger fant plass til nok innhold av de nyere teknologier i grunnutdanningen. Enkelte vil nok hevde at dagens videreutdanninger er mer som grunnutdanninger å betrakte, at man egentlig bare oppnår kompetansenivå for å kunne utføre normale basisoppgaver og at de ikke gjør en kvalifisert til mer ansvar og fagutvikling.

Fra Norsk Radiografforbund har vi også spilt inn denne bekymringen til den arbeidsgruppen som Helsedirektoratet satte sammen for å lage innholdet i ny rammeplan (RETHOS) for radiografutdanningen. Vi ønsket at det ble vurdert utvidelse av grunnutdanningen av radiografer, nettopp med tanke på å kunne ha mer grunnleggende opplæring i de ulike fagområdene våre som CT og MR. Da kan man også løfte nivået og ambisjonene for de respektive videreutdanningene.

Dersom videreutdanningen i CT (og på andre områder for den saks skyld) oppfattes som verdiløse av de som har gjennomført den, så har hele fagfeltet et enormt problem. Er det da slik at de som får ta videreutdanning allerede har lært det de behøver å kunne gjennom intern opplæring og normal jobb?

I så fall har utdanningene bommet fullstendig på å tilby hva som etterspørres og/eller arbeidsgivere evner ikke å utnytte den kompetansen de har investert i. Radiografene vil da stå igjen med et diplom på formell videreutdanning men et inntrykk av å ha fått lite annet igjen for bryderiet. Jeg tror ikke det generelle bildet er så mørkt som det ØBP tegner, men en slik negativ utvikling av radiografrollen som han beskriver, er det klokt å ta på alvor å gjøre vårt beste for å motvirke.

Viktige målsetninger med videreutdanningene må være at radiografer føler seg mer kompetente i klinisk yrkesutøvelse, bedre rustet til å ta større ansvar og del i fagutvikling og forskning og i vurdering av berettigelse og diagnostikk. Videreutdanningene må være fremtidsrettet, og de må ha i seg læringsmål som gjør radiografene mer kompetente til å overvåke hvordan stadig mer automatiserte prosesser fungerer. Økende antall pasienter stiller også større krav til radiografenes ferdigheter innen kommunikasjon og omsorg. Pasientene må kunne stole på at radiografene forstår hva som ligger bak de valg som tas om deres undersøkelser, og de må kunne få gode forklaringer på hvorfor og hva som skjer videre.

ØBP avslutter med å si at det blir spennende å se hva FAFO-rapporten «Mellom menneske og maskin» som er laget på oppdrag fra radiografforbundet, sier om arbeidsintensitet og press blant radiografer. Rapporten er nå publisert og viser at radiografene føler de arbeider mer enn tidligere, at de har liten kontroll med egen arbeidssituasjon, og at de har lite tid til kvalitetskontroll av eget arbeid. Rapporten sier ikke noe om behovet for videreutdanninger spesielt, men at ny teknologi og nye metoder har medført at radiografene ofte må fornye sin kompetanse. Teknologisk utvikling har på ene siden gjort at undersøkelser går raskere å gjennomføre, og på den andre siden medført at man må forholde seg til flere pasienter og pårørende, og at man også gjør mer avansert diagnostikk på flere og på sykere pasienter.

Utviklingen har ifølge FAFO gjort radiografyrket mer mentalt krevende, noe som i større grad enn tidligere stiller andre krav til radiografene ved siden av de rent tekniske. Denne helhetlige forståelsen av vår profesjons rolle i relasjon til dem vi samarbeider med, er det svært viktig å ha med i tiden fremover. Avgrenser vi oss til kun å fokusere på de tekniske sider ved radiografiyrket, frykter jeg Øyvind Bjørklund Pettersen får rett, da vil vi oppleve å bli faglig degradert, automatisert bort og etter hvert komme i selskap med dinosaurene.
hakon@radiograf.no

Til toppen