Faglig
Hans Flaata. Foto: Håvard Ramstad

Kronikk: Pasient med flaskehals

Hvilken behandling er best når helsevesenet har blitt pasienten og diagnosen er flaskehals?

Når helsevesenet blir pasienten
Det er kanskje flere som husker Arne Hestenes’ treffende ord «De trenger nødvendigvis ikke tro at De er syk, selv om De er sengeliggende når De våkner om
morgenen.»

Du husker kanskje også reklamen for reiseforsikring hvor operasjonsteamet står klare, og så spør kirurgen: «Before we start, who’s paying for this?» Lege Jørgen
Skavlan kaller venteværelset til fastlegen for nordmenns nye møteplass, og jeg har hørt en lege fortelle at det verste man kan si til enkelte pasienter, er at du er frisk
som en fisk. Hva forteller dette oss om utviklingen?

Jonas Gahr Støre har lagt frem sine politiske mål og forventninger til spesialisthelsetjenesten. Støre presenterte det som sine 10 grep for en bedre sykehussektor.
Radiografene blir nevnt spesielt, og vi i radiografforbundet jubler. Debatten har startet, og det nærmer seg valg. Erna Solberg kommer med innspill om at pasientene
bør kunne ta med seg det Høyre kaller sykehussjekker hvor de vil, for å få raskest mulig hjelp. Hvilken vei skal vi velge?

Jeg følger med på både det private og det offentlige helsetilbudet, dem som jobber der og debatten som til tider raser rundt tilbud og etterspørsel – det eneste alle tilsynelatende er enige om, er at de setter pasienten i fokus. I dag virker det mer og mer som at kunden alltid skal ha rett i helsebutikken, hvor kvalitetsvarene risikerer å havne i skyggen av tilbudsplakater om kortest mulig ventetid. Hvem tilbyr den beste løsningen, mon tro?

Pasientene som flaskehals
Flere studier tyder på at det er et betydelig overforbruk av helsetjenester. Hvem er det i så fall som forårsaker overforbruket? Legen, pasienten, radiografen, samfunnet? Som fastlegebruker spør jeg meg hva slags helsetilbud er det jeg ønsker, og hva slags helsetilbud er jeg med på å skape? Selv om pasienten angivelig er i fokus, er det
egentlig pasientens beste som er blink for alle innskuddene som avfyres fra mange hold i debatten? Jeg mistenker at det nettopp er pasientene som kan komme tapende ut av kaotiske interessekonflikter publisert i media og varierende politiske prestasjoner i endeløse debatter preget av tidstypisk beslutningsvegring.

Bildediagnostikken blir ofte trukket frem som en flaskehals i dagens helsevesen. Ingen diagnose, ingen behandling. Hvis jeg skal forsøke å sette meg selv som pasient i fokus, vil jeg tørre å påstå at vi har gått fra å være redde for å bli syke til å frykte at vi ikke er friske. Vi kommer til legen omtrent ferdig utredet, etter å ha googlet symptomer, undersøkelser og behandling og har en økende forventning til at legen skal gjøre som vi ber om.

Hva er konsekvensene av å bruke en stadig større del av ressursene på å dokumentere at folk er friske? Vil det tjene samfunnet og fellesskapet ved å bidra til bedre folkehelse? Jeg kjenner i alle fall meg selv godt nok til å vite at det å få dokumentert at jeg er frisk, ikke automatisk motiverer meg til å ta bedre vare på helsen. Jeg innrømmer gjerne at jeg kanskje kunne finne på å leve enda mer usunt, fordi jeg jo ble dokumentert frisk ved forrige undersøkelse, og jo snart skal ha en ny sjekk uansett. Studier bekrefter også denne «helse-sertifikateffekten» og viser at bruken av bildediagnostikk til å berolige engstelige pasienter har skuffende kortvarig effekt.

Eksklusivt, eller ekskluderende
Det å ha «gått privat» har for mange blitt en ny gullstandard og et statussymbol i seg selv. På samme måte som at iPhone bare er det ultimate for mange, uten at de iFrelste helt klarer å forklare hvorfor. Det bare er det, liksom. Så vidt jeg har lest, kommer iPhone sjelden ut som best i test. Toppmodellene til flere av konkurrentene er hakket bedre. Hva sier det om mange av oss som forbrukere, og hva skjer hvis vi utvikler det samme forholdet til kvaliteten i helsetilbudene: Privat er bare best, men vi vet ikke helt hvorfor?

Høyre vet sikkert at begrepet helsesjekker allerede finnes. Vi elsker å gå til helsesjekker hos fastleger og bedriftsleger, hvor blodtrykk og andre helseindikatorer blir målt. De gamle forsømmes og får ikke regelmessig helsesjekk, mens vi yngre og friske løper ned dørene uoppfordret.

Studier viser at verdien av helsesjekker er så liten at vi egentlig ikke burde kaste bort en eneste helsekrone på dem. Nok et paradoks som får skuffende lite søkelys i debatten om hvordan verdens beste helsevesen kan bli enda bedre.

Et annet paradoks er at vi er redde for å bli bestrålt, men at vi ikke har noen betenkeligheter med å bli bestrålt ved undersøkelser som skal dokumentere at vi er friske. Prinsippet ved bruken av medisinsk stråling er at nytten skal oppveie risikoen. Hvordan blir det hvis undersøkelsene skal bekrefte at vi er friske?

Bruk og misbruk i fokus
Jeg ønsker selvfølgelig også at pasienten skal være i fokus - i riktig fokus. Hvis jeg har lest om en ny sykdom og en ny undersøkelsesmetode på nettet og kommer til legen min og vil ha, så ønsker jeg at legen skal si nei. Ikke nei fordi vi ikke har tid, eller råd, men nei fordi det ikke er riktig undersøkelse og fordi det dermed også er feil ressursbruk.

Overforbruk bidrar til køer. Fastlegen skal ha kunnskapen og myndigheten slik at pasienten kan fritas fra faglig ansvar og ressursbekymring. Ofte er beste behandling ingen behandling.
Mange sykdommer og plager blir bedre helt av seg selv i løpet av noen dager. Da må jeg kunne stole på og akseptere det legen min forteller meg, istedenfor å være redd for at jeg blir lurt, eller føle meg snytt for en undersøkelse, eller behandling jeg hørte at naboen fikk. Det å være kritisk er ikke det samme som å være skeptisk.

Helsa til helsevesenet
Poenget mitt kan sammenlignes med debatten om den norske skolen og lærerne. Finland går for å ha verdens beste skole, og noe av det som trekkes frem, er nettopp respekten for lærerne. De er høyt ansett og verdsatt. Det var helsepersonell i Norge også. I dag vet jeg ikke helt lenger, slik som helsevesenet og de som jobber der, får gjennomgå i mediene til tider.

Risikerer vi å glemme å ta vare på helsa til helsevesenet? Dersom man absolutt skal sammenligne sykehus med en fabrikk, så finnes det studier som dokumenterer at en fabrikk produserer mer og med høyere kvalitet når de ansatte blir tatt vare på.

Norsk Radiografforbund har klare forventninger til at radiografer og stråleterapeuter leverer kvalitet og lever opp til forsvarlighetskravet. Forbundet imøtekommer Støres ti tiltak, hvor radiografer trekkes frem som eksempel på en gruppe som kan ta ansvar for ytterligere eller andre oppgaver enn i dag. Sjansen for å lykkes med profesjonsutviklingen er blant annet avhengig av at vi er mange som går i samme retning. Min utfordring til deg som radiograf, eller stråleterapeut blir derfor: Er du med, eller mot?

Jeg har stilt flere spørsmål i denne kronikken og tillater meg å avslutte med to til: Er pasienten for mye i fokus? Og hva kaller du en pasient som er frisk?

Kilder:
«Addressing Overutilization in Medical Imaging», William R. Hendee et al. 2010.
«Utilization and utility of diagnostic imaging. Quantitative studies and normative considerations», Kristin Bakke Lysdahl 2012.
«Impact of colorectal cancer screening on future lifestyle choices: a three-year randomized controlled trial», Larsen et al. 2007.
Til toppen