Gjerdes Hjørne
Hvis du du fortynner middelet, forsterker du effekten, er en av homeopatiens grunnteser. Faktisk skal effekten bli sterkere jo mer stoffet fortynnes. «En ganske finurlig effekt», kommenterer Ole André Gjerde. Foto: Istock

Vannets hukommelse

Under det nylig avsluttede OL i Rio meldte Norske Homeopaters Landsforbund (NHL) at homeopati hjalp Usain Bolt til OL-gull. Mon det.

 

Innenfor den homeopatiske virkelighetsoppfatning blir det helt plausibelt å helle en flaske maltwhisky i Atlanterhavet for så å drikke sjøvannet mot tømmermenn.

Kristian Gundersen, professor i biologi

Gjerdes hjørne fra Hold Pusten nummer 4 2016
Bolt slet med strekkskade i forkant av OL, men heldigvis: «Skaden leget seg så fort med homeopatisk behandling at han kunne konkurrere igjen allerede en måned senere» (nhl.no).

Hvorvidt homeopati kan hjelpe Bolt til OL-gull, er det åpenbart verdt å se nærmere på.

Homeopati som behandlingsform ble skapt av Samuel Hahneman tidlig på 1800-tallet (dette var i en periode da den
vanlige medisinen blant leger var årelating og ideen om at ondt fordriver ondt, så den homeopatiske metoden var nok ikke så ille).

Selve ordet «homeopati» kommer av gresk, og er utledet av homoios (samme) og pathos (sykdom), og er således dekkende for Hahnemans teori: Likt helbreder likt, altså at man behandler en lidelse med en medisin som fremkaller lidelsen. Ganske annerledes enn moderne medisin, med andre ord, som jo først og fremst kjennetegnes ved at medisinen skal motvirke symptomene.

Men kan teorien om at likt behandler likt ha noe for seg? Det er ikke helt galt å for eksempel si at vaksiner på et vis faller under en slik logikk (Gundersen s. 102). Virkestoffet i vaksiner er imidlertid langt høyere enn i homeopatiske midler, og konsentrasjonen av virkestoffet i blodet kan måles. Som vi skal se, er dette helt annerledes for homeopatiske remedier. Og det faktum at et middel fremkaller visse symptomer, sier oss ingenting om at de motvirker de samme symptomene.

Skolemedisinske legemidler på sin side må etter strenge vitenskapelige kriterier ha dokumentert effekt for at de skal bli godkjent i Norge (registrering og salg av legemidler er harmonisert med EUs strenge regulativer her til lands). Noe slikt krav stilles ikke til homeopatiske legemidler (Gundersen s. 240, Legemiddelforskriften § 3-21). Hadde det blitt stilt slike krav, ville de heller ikke blitt godkjent. La oss se nærmere på hvorfor, og la oss først se på dette med vitenskapelige kriterier.

Liten systematisering
I homeopatien bryr de seg ikke så mye om vitenskapelige fremgangsmåter. I stedet driver de med noe de kaller «prøvinger», hvor de søker å finne ut av om et middel fremkaller et symptom, og derfor kan brukes mot lidelsen som har disse symptomene. Dette skjer ved at friske personer inntar et middel inntil de får symptomer, disse symptomene registreres (her registrerer man det pasienten opplever, føler og drømmer), og så sier man at da fungerer dette middelet mot de samme eller lignende symptomer hos syke personer.

Resultatene systematiseres ikke i særlig grad, og det fremstår som uklart hvordan man velger hvilke symptomer som skal si oss noe om hva middelet virker mot. Man benytter seg heller ikke av noen kontrollgruppe og gjør ikke prøvingene på nytt, Hahnemans prøvinger fra 1800-tallet står for eksempel fjellstøtt (Gundersen s. 109).

I homeopatien bryr de seg ikke så mye om vitenskapelige fremgangsmåter.

Men om ikke resultatene av prøvingene systematiseres, fører man i alle fall opp mange av oppskriftene på legemidler, kalt farmakopeer, i The Homæopatic Pharmacopæia of the United States. I denne opplistingen finner vi blant annet hodelusekstrakt i 65 prosent alkohol, melk fra katt høstet minst 15 dager etter at den har fått kattunger, og spesielt interessant for denne spaltens lesere: røntgenstråler. I 1897 ble nemlig en alkoholløsning bestrålt med et røntgenapparat, og symptomene hos forsøkspersonene var blant annet aversjon mot kjøtt, oppskakethet (med lyst til å drepe noen) og trykkfølelse i øret (Gundersen s. 104 og 110).

Så kan man bare tenke seg til hvordan de (langt flere) homeopatiske midlene som finnes utenfor denne listen, er fremstilt og hva de hevdes å hjelpe mot.

Her finner vi blant annet hodelusekstrakt i 65 prosent alkohol, melk fra katt høstet minst 15 dager etter at den har fått kattunger, og spesielt interessant for denne spaltens lesere: røntgenstråler.


Ekstrem fortynning
Det er klart at å foreskrive urter og kjemikalier som fremkaller plager og symptomer, kan være litt skummelt, men dette løste Hahneman ved fortynning, for deretter å konkludere med at om du fortynner middelet, forsterker du effekten («About homeopathy», britishhomeopathic.org). Jo svakere substans, desto mer virkningsfullt, altså. En ganske finurlig effekt. Med en slik underliggende logikk vil det være nærliggende å fortynne substansen i svært stor grad. Og det er nettopp det som gjøres.

Jo svakere substans, desto mer virkningsfullt, altså.

En typisk utvanning er 30C. Bokstaven C står her for centi, og det innebærer at substansen er fortynnet 1 til 100, 30 ganger etter hverandre. Da får vi en «renters rente-effekt», og vi ender med en fortynning tilsvarende 1030, eller om du vil, en fortynning tilsvarende 1 til 1.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.
000.000.000.000.000.000.000.000 (altså 60 nuller). Om du har lyst å si det høyt, kan du si én del substans per én million, million, million, million, million, million, million, million, million, million deler vann.

Store tall gjør ofte at vi mister litt perspektiv, så se heller for deg en sfære vann med diameter herfra til solen, og at det i denne sfæren med vann er ett molekyl av den substansen som skal kurere det som plager deg. Ved en homeopatisk fortynning på 200C (og du får kjøpt langt høyere fortynninger) vil fortynningen av virkestoffet være høyere enn antall atomer i universet – med god margin (Goldacre, s. 34).

Biologiprofessor Kristian Gundersen beskriver dette slik: «Innenfor den homeopatiske virkelighetsoppfatning blir det helt plausibelt å helle en flaske maltwhisky i Atlanterhavet for så å drikke sjøvannet mot tømmermenn» (Gundersen s. 112).

«Vann husker»
Vi kan altså trygt konkludere med at det neppe er molekyler av virkestoffet igjen i homeopatiske fortynninger. Men det gjør ingenting. For homeopatene sier at vannet husker hvilke molekyler som har vært der. (Nå skal det i rettferdighetens navn sies at ved fortynningen skal «medisinen» ristes på spesifikke måter, fortrinnsvis slås mot et hardt, elastisk objekt – og aller helst skal dette objektet være laget av lær og hestehår. Dette kan også gjøres maskinelt.)

Det er jo noen svakheter i denne påstanden, for eksempel må det nesten bemerkes at vannet på kloden har sirkulert i noen milliarder år og på sin reise vært innom det aller meste. Legger vi så til grunn at vannet husker selv om substansen er fortynnet i enorm grad, må det være nærliggende å tro at alt vann nå har homeopatiske effekter – og det mot nær sagt alle plager (Goldacre s. 35).

Dette gjør det vanskelig for oss å forklare hvordan homeopatiske remedier skal kunne virke. Men det kan jo også være tilfellet for andre typer medisin. Det viktige for oss er ikke hvordan det virker, men om det virker, selv om vi ikke alltid kjenner de spesifikke mekanismene bak.

Så hvordan vet vi om et middel virker? Vel, vi kan naturligvis gi et middel til noen som ikke føler seg bra, og noen dager senere spørre om de føler seg bedre. Men det er jo ofte slik med en del plager og sykdommer at vi blir dårlig først og bedre siden, selv uten noen form for behandling. Dette omtales gjerne som regresjon mot gjennomsnittet: Når ting er på sitt verste, er det stor sannsynlighet for at det blir bedre.*

Liten støtte fra undersøkelser
I tillegg har vi den interessante effekten vi omtaler som placebo. Den virker på voksen som på barn, på mennesker som på dyr. To sukkerpiller gir mer effekt enn én, dyre piller mer enn billigere varianter og sprøyter mer enn piller. Alt dette er kjent for de fleste av Hold Pustens lesere, men en avklaring kreves: Det vi snakker om når vi sier at et medikament har effekt, er at det har effekt utover placeboeffekten.

Så når noen sier at homeopatiske remedier har gjort dem friskere, ønsker vi å vite om plagene egentlig har gått over av seg selv, om det er snakk om placeboeffekten, eller om det faktisk er medisinen som har gjort utslaget.

Vil vi undersøke dette, trenger vi en gruppe personer som får medisinen og en kontrollgruppe som får sukkerpiller, hvem som havner i hvilken gruppe, må naturligvis være tilfeldig (randomisert). Begge gruppene må gjennom samme prosess, og helst er det en såkalt «dobbelt blind-studie», det vil si at hverken pasientene eller de som gir medisinen, vet hvilke pasienter som får hvilke piller. Deretter ser man om den ene gruppen får effekter som den andre ikke får. I tillegg er det vesentlig at hele prosessen beskrives og er transparent, slik at vi eller noen andre kan gjøre det samme en annen gang, og på den måten enten bekrefte eller så tvil om resultatene.

Ettersom homeopatiske remedier gjerne gis som piller, kan man fint utføre randomiserte, placebokontrollerte undersøkelser av homeopatiske remedier – og det er det gjort hundrevis av.

Resultatet? Ikke særlig oppløftende. Homeopati ser ikke ut til å ha noen effekt utover placebo. Noen enkeltundersøkelser synes å vise at homeopati er bedre enn placebo, men dette er stort sett undersøkelser med metodiske svakheter. Metodiske svakheter i medisinske studier, eller studier generelt, er ikke uvanlig, og det understreker hvorfor det er så viktig at vi beskriver hva vi gjør, og hvordan vi gjør det, slik at andre kan vurdere de metodiske svakhetene og gjøre seg opp en mening basert på det. Så får du selv gjøre deg opp en mening rundt det faktum at studiene som viser effekt av homeopati, gjerne også er de med åpenbare metodiske svakheter (Goldacre s. 44 og 52).

Metastudienes tydelige tale
Men dersom metodiske svakheter stadig forekommer, hvilke studier skal vi da stole på, og hvilke skal vi ignorere?

For det første har vi noe vi kaller metaanalyser, hvor man ved hjelp av statistiske metoder kombinerer resultatene fra enkeltstudier innen et felt. Slik får vi bedre holdepunkter for hva som er pålitelige og robuste forskningsresultater, og vi unngår at tilhengere av det ene eller det andre kan velge ut akkurat de studiene som passer dem, og ignorere alle andre («cherry-picking»).

Det andre vi kan ty til, er systematiske studier («systematic reviews») som «prøver å identifisere, vurdere, velge og organisere all forskning av høy kvalitet som er relevant for et bestemt spørsmål». Cochrane fører for eksempel systematiske oversikter av denne typen, og du kan selv enkelt finne dem her.

Så hva sier denne typen studier og analyser om effekten av homeopatiske remedier? Jo:

Shang. m.fl (2005): «no positive effects of homoeopathy were found».

Cucherat m.fl. (2000): «There is some evidence that homeopathic treatments are more effective than placebo; however, the strength of this evidence is low because of the low methodological quality of the trials. Studies of high methodological quality were more likely to be negative than the lower quality studies».

Australske Government´s National Health and Research Council: «based on all the evidence considered, there were no health conditions for which there was reliable evidence that homeopathy was effective».

Kort oppsummert viser studiene at homeopati ikke virker. Om det virket, ville det med nye og bedre studier blitt stadig bedre «bevist». Men utviklingen viser oss tydelig at så ikke er tilfelle. Men selv om stadig nye undersøkelser viser at det ikke virker, fortsetter forskningen på effekter av homeopati. Gundersen bemerker at det ikke er ofte dette skjer, «for innen vanlig vitenskap ville man etter hvert gi opp og heller lete etter sannhet på mer fruktbare steder. Den homeopatiske forskningen holdes kunstig i live fordi så mange stadig tror på den og tjener penger på den» (Gundersen s. 123).

Med andre ord: Usain Bolt er suveren, men det skyldes nok ikke homeopatiske midler.
ole.andre.gjerde@radiograf.no


*Og omvendt: Vinner du sykkel-VM, får du sykle Tour de France året etter med verdensmestertrøya. Men rytteren med VM-trøya gjør det ofte dårligere enn året før; det snakkes om «VM-trøyas forbannelse». Men ble du verdensmester det foregående år, hadde du sannsynligvis ditt livs sesong. Da gjør du det gjerne litt dårligere året etter. Regresjon mot gjennomsnittet.


Referanser:
Kristian Gundersen: «Snåsakoden, en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin» (2013)
Ben Goldacre: «Bad Science» (2009)

Øvrige kilder: snl.no og Wikipedia

Les styremedlem i Norske Homeopaters Landsforbund Rune Stølen Fossbergs svar til Gjerde her.

Les Gjerdes svar til Fossberg igjen her.

Til toppen