Fra utdanning til yrkesliv: Hvem tar ansvar for helheten?

Jeg sitter på hytta i regnvær. Det er juni, og hageplantene prøver å finne lyset mellom bygene. Det er en stemning som åpner for refleksjon.

Som instituttleder har jeg gleden av å delta på flere avgangsseremonier. I tillegg har jeg fått være sensor ved radiografutdanningen ved NTNU Trondheim. Inntrykkene herfra fyller meg med stolthet: Stolt av integriteten, fagligheten og profesjonsstoltheten våre kommende kolleger viser. Det lover godt for radiografprofesjonen.

Samtidig er det et visst gråvær i dette bildet.

Trangt økonomisk i akademia
Akademia opplever en realnedgang i finansiering, noe som tvinger frem krevende prioriteringer – både faglig og i hvilke utdanningstilbud vi kan opprettholde. Ved USN ser vi at grunnutdanningen har stabil og god søkning. Utfordringen ligger i videreutdanning og mastertilbud (det vil si etter- og videreutdanning, EVU). Vi har ikke lykkes med å rekruttere tilstrekkelig og har vært nødt til å legge ned tilbud for radiografer.

Vi vet at radiografer ønsker faglig utvikling. Vi vet at helseforetakene trenger kompetente og engasjerte radiografer som blir i profesjonen (1). Samtidig ser vi et gap mellom behov og radiografers faktiske mulighet til å delta i formelle utdanningstilbud. Det er et stort tap når EVU faller bort – særlig når manglende søkning, ikke manglende behov, er årsaken.

Jeg ønsker også å berømme innspillet fra Lajla Mosserud (2), som i Hold Pusten utfordrer universitets- og høyskolesektoren når det gjelder karakterkrav og systemskapte hindringer for livslang læring. Jeg er enig i at erfaringsbasert kompetanse i større grad kan tas inn som kvalifiseringsgrunnlag til EVU og masterløp. Samtidig, dette handler også om hvordan vi organiserer livslang læring i praksis – og det avgjøres av flere enn universitetet.

Utdanning er ikke nok

Den 12. juni la regjeringen frem Helsepersonellmelding 2040. Her er budskapet tydelig: Tilstrekkelig helsepersonellbemanning løses ikke med utdanning alene. Vi må også utvikle arbeidslivet slik at helsepersonell blir værende, utvikle kompetansen i takt med nye oppgaver, ta i bruk teknologi og jobbe mer på tvers av nivåene i helsetjenesten.

Forskning understøtter dette. Tilgang til faglig utvikling og læringsmuligheter (3) er avgjørende for at radiografer forblir i yrket. Samtidig er mangel på kompetanseutvikling, spesialisering og karriereprogresjon en viktig årsak til frafall (4). For radiografer ser vi at dette særlig slår inn i midten av karriereløpet, hvor mange forlater klinikken fordi utviklingsmulighetene er for få (5).

Fire scenarier

Jeg vil nå invitere til en tankeøvelse: Hvordan formes radiografprofesjonen når kravene øker – og arbeidshverdagen kontinuerlig endrer seg?

I en studie fra Sverige beskrives fire mulige scenarier for radiografprofesjonen (6). De spenner fra den fornøyde radiografen, som opplever utvikling og faglig vekst, til samlebåndsscenariet og i ytterste konsekvens en svekket profesjon. Det som skiller disse scenariene, er ikke hva radiografen lærte i grunnutdanningen – men hva som skjer etterpå.

Hva skjer når radiografen starter i jobb?

Grunnutdanningen skal gi et solid faglig fundament, ikke ferdige spesialister. Her utvikles evnen til å lære videre – til å identifisere egne kunnskapsbehov og til å håndtere et fagfelt i kontinuerlig endring. Hvis vi forventer at bacheloren alene skal dekke behovet for kompetanse i et komplekst og teknologisk fagområde, beveger vi oss raskt i retning av samlebåndsscenarioet.

Overgangen til yrkeslivet er avgjørende. Det er her kompetanse omsettes til praksis, og der profesjonsidentiteten gis substans.

Livslang læring og utvikling –
en forutsetning for trivsel

Livslang læring skjer ikke av seg selv. Det krever tid, kapasitet, prioritering og tilgang til relevante tilbud – og ikke minst at arbeidsgiver legger til rette for deltakelse. Uten dette forblir livslang læring et ideal, ikke en realitet.

Samtidig er ikke læring alene nok. Uten utviklingsveier stopper behovet for kompetanseutvikling opp. Med tydelige karriereløp blir læring meningsfull – både for den enkelte radiograf, for leder og for tjenesten. Det er i dette samspillet vi avgjør om vi beveger oss mot den fornøyde radiografen – eller mot samlebåndet.

Det er vårt felles ansvar å drive profesjonen vår fremover mot en ønsket fremtid. Jeg håper vi sier i 2040:

«Når vi nå ser tilbake på perioden fra 2026 til i dag, ser vi at vi har en sterk radiografstand med et klart samfunnsmandat fordi utdanningsinstitusjonene har klart å utvikle relevante og fleksible utdanningstilbud som styrker radiografens mulighet for livslang læring. Arbeidslivet har lykkes med å skape reelt handlingsrom for læring og karriereløp som krever faglig utvikling. Ledere i radiologiske tjenester har systematisk prioritert faglig utvikling for radiografer – ikke bare resultatmål knyttet til drift.»

Hva skal være ditt bidrag frem til 2040?

post@holdpusten.no