Vi som ikke kan ha hjemmekontor

Kommentar fra Hold Pusten nummer 5 2026

Hjemmekontor og fleksibel arbeidstid har blitt den nye normalen for store deler av arbeidslivet. Men for radiografer og annet helsepersonell, politi og andre i samfunnskritiske yrker er hverdagen den samme som før. Du må stemple inn til fast tid, og du må være fysisk til stede. Det er på tide å snakke om hva denne manglende fleksibiliteten koster. Både i kroner, familiehverdag og arbeidsbelastning.

Etter pandemien har norsk arbeidsliv gjennomgått en stille revolusjon. Mange arbeidstakere har fått en helt ny frihet i sin hverdag. Muligheten til å ta en hjemmekontordag, flekse ut når barna skal til tannlegen, jobbe noen timer fra hytta en fredag, eller logge på pc-en og klokke inn noen timer i en tid eller situasjon det ellers ikke er så mye annet du kan bruke tiden til. Det har før vært unntaksvis og forbeholdt de færreste, til nå å ha blitt en selvfølge for en rekke yrker.

Samtidig står de samfunnskritiske tilstedeværelsesyrkene igjen i den samme heteronome rammen som alltid. Dette handler ikke om misunnelse mot dem som har en mer fleksibel arbeidshverdag, men om å anerkjenne at det har oppstått et markant skille i det norske arbeidsmarkedet.

Hverdagslogistikk og økonomiske konsekvenser

For barnefamilier blir dette skillet spesielt tydelig. Når skolen har planleggingsdag, barna har kort skoledag, eller skal følges på en tidlig trening, har de med mulighet for hjemmekontor og fleksitid ofte mulighet for å tilpasse dette uten å måtte bruke avspaseringstimer eller permisjon uten lønn. Arbeidet blir utført, og familien trenger ikke bruke dyrebare feriedager på det.

For en radiograf finnes ikke denne valgfriheten. Har barna fri fra skolen, må du enten betale for ekstra SFO-dager, eller søke ekstra ulønnet permisjon om du ikke har ferie eller avspasseringsdager å bruke på dette. Når folk i tilstedeværelsesyrkene skal ha fri, må det tas av den faktiske feriekvoten minutt for minutt. Muligheten for langhelg på hytta mens man er tilgjengelig på telefon og svarer ut noen mailer, eksisterer ikke. Jeg har for lengst oppdaget at det ikke er noen trafikk på veien til jobb på fredagsmorgen. Og ikke minst funnet ut at sender man mail på en fredag til en administrativ enhet, er sjansene store at man får autosvar: «Er tilbake på mandag».

Uten mulighet til å regulere tempoet

Den største forskjellen handler likevel om kontrollen over egen arbeidshverdag. Alle arbeidstakere har dager hvor formen ikke er på topp, enten man brygger på en forkjølelse, har sovet dårlig eller står i en krevende livssituasjon. I mange yrker er det rom for å tilpasse tempoet på slike dager, man kan utsette de mest krevende oppgavene, rydde i arkiver eller ta ting i et litt roligere tempo.

Denne muligheten har man ikke på en røntgenavdeling, på et akuttmottak og lignende. For en radiograf på en travel CT- eller MR-lab ruller pasientene inn i samme høye tempoet uavhengig av hvordan dagsformen din er. Du har i praksis null påvirkning på arbeidstempoet og hvilke oppgaver du må løse gjennom vakten. Utstyret krever full konsentrasjon, og pasientene trenger trygg og feilfri behandling. Du kan ganske enkelt ikke jobbe for halv maskin når du styrer avansert medisinskteknisk utstyr, håndterer potente legemidler eller vurderer akutte tilstander. Kravene til presisjon kombinert med empati er nøyaktig like høye uansett.

Hva er tilstedeværelse verdt?

Det er et paradoks at yrkene som krever hundre prosent fysisk oppmøte, og som bærer viktige samfunnsfunksjoner, i liten grad blir kompensert for den manglende fleksibiliteten. Snarere ser vi ofte at yrker med høy fleksibilitet også ligger i de øvre lønnsjiktene.

Å stå i en jobb der du hverken kan påvirke arbeidstid, arbeidssted, eller arbeidstempo på uforutsette dager, representerer en reell belastning over tid. Når samfunnet skal tiltrekke seg og beholde dyktige fagfolk til helsevesenet og andre samfunnskritiske kjernefunksjoner i fremtiden, kan vi ikke overse dette fleksibilitetsgapet.

Det er på tide at ikke bare NRF, men spesielt Unio og alle andre fagforeninger som omfavner disse yrkene, tar denne problemstillingen på alvor i lønns- og arbeidsvilkår når de forhandler. Ulempen ved å ikke ha kontroll over egen tid må anerkjennes. Enten gjennom bedre arbeidstidsordninger, økt rom for restitusjon eller i kroner og øre (blir vel mest øre).

Vi kan ikke ta med en syklotron, CT- eller MR-maskin hjem i stua og skanne litt når det ikke er noe annet å finne på akkurat da. Den verdien som ligger i alltid å stille opp fysisk, presist og med full innsats, bør gjenspeiles bedre i betingelsene vi tilbys. Ikke møtes med rushtidsavgifter, økte bompenger og skyhøy parkeringsavgift på jobben!

Dette er ting som må avgjøres politisk og i god tid før man sitter ved forhandlingsbordene i de årlige lønnsforhandlingene så lenge man forholder seg til den norske modellen.
post@holdpusten.no