DET AKADEMISKE KVARTER
Hvem videreutvikler radiografifaget?
Det er først når vi har tjenester som er verdifulle for pasientenes helse og videre liv samt for helsetjenestens og samfunnets bærekraft, at den teknologiske utviklingen virkelig blir meningsfull.
Radiografi er et fag i rask utvikling. Kunstig intelligens med ny arbeidsflyt og nye bildediagnostiske metoder skaper stadig nye muligheter, men også høyere krav til oss som yrkesutøvere. Dette vil, som både min kollega Linda Hafskjold og NRF-leder Bent Ronny Mikalsen skrev om i forrige Hold Pusten, kreve en styrket grunnutdanning, spesialisering og etter- og videreutdanning. Vi må stadig tilpasse utdanning og spesialisering til den teknologiske utviklingen, samtidig som radiografer må ha en stødig basiskunnskap i temaer som for eksempel anatomi, sykdomslære, kommunikasjon og grunnleggende strålefysikk, som ikke endrer seg like raskt.
Samtidig som vi er inne i en tid med spennende teknologisk utvikling, der vi ønsker å utnytte alle muligheter til det beste for pasientene, står helsetjenesten overfor utfordringer knyttet til ressurser, der mangel på arbeidskraft er blant de største bekymringene. Vi må derfor planlegge for en mer bærekraftig helsetjeneste i fremtiden. I dette landskapet er radiografifaglig forskning viktigere enn noen gang.
Radiografifaglig forskning har tradisjonelt hatt et sterkt søkelys på teknologi, bildekvalitet og optimalisering av undersøkelser og behandling. Dette vil fortsatt være sentrale forskningsområder. Men forskning på teknologien alene er ikke nok. Vi må også undersøke hvordan ny teknologi påvirker pasienter, helsepersonell og organiseringen av helsetjenesten. Det er først når vi har tjenester som er verdifulle for pasientenes helse og videre liv samt for helsetjenestens og samfunnets bærekraft, at den teknologiske utviklingen virkelig blir meningsfull.
Radiografer møter pasientene gjennom hele behandlingsforløpet, fra diagnostikk til behandling og oppfølging. Derfor har vi også et spesielt ansvar for å bidra med forskning som belyser pasientenes erfaringer, behov og utfordringer. Hvordan opplever pasienter møtet med stadig mer teknologi? Hvordan opplever ulike pasientgrupper møtet med oss som radiografer? Hvilken betydning har kommunikasjon og informasjon for trygghet? Hvordan kan vi utvikle tjenester som oppleves som helhetlige, effektive og personorienterte?
Radiografer møter pasientene gjennom hele behandlingsforløpet, fra diagnostikk til behandling og oppfølging. Derfor har vi også et spesielt ansvar for å bidra med forskning som belyser pasientenes erfaringer, behov og utfordringer.
Dette er spørsmål som krever forskning som kombinerer klinisk erfaring, fagkunnskap og forståelse av menneskelige perspektiver.
Samtidig må vi rette blikket mot helsetjenestens bærekraft. I årene som kommer, vil vi trenge ny kunnskap om hvordan radiografers kompetanse kan brukes best mulig. Hvilke pasienter skal prioriteres? Hvilke oppgaver bør automatiseres, og hvilke krever fortsatt menneskelig vurdering? Hvilken yrkesgruppe skal gjøre de menneskelige vurderingene i ulike scenarier? Hvordan kan oppgavene forskyves? Hvordan kan vi organisere tjenestene slik at kvalitet, pasientsikkerhet og ressursbruk balanseres på en god måte? Også her trenger vi radiografenes forskningsbidrag, men helst radiografer som bidrar i tverrfaglige forskningsteam.
Men kanskje er den største utfordringen ikke hvilke forskningsspørsmål vi skal besvare. Kanskje er det hvem som skal utføre forskningen.
Radiografifaget har gjennom de siste tiårene tatt viktige steg inn i akademia. Stadig flere radiografer har mastergrad, og flere fullfører doktorgrad. Likevel er forskningsmiljøene fortsatt små og sårbare. Dersom radiografi skal ha et sterkt kunnskapsgrunnlag også i fremtiden, må vi sikre rekruttering til forskning og akademiske karriereløp.
Det innebærer at radiografer må få mulighet til å ta mastergrad og doktorgrad, enten de arbeider innen radiografi, nukleærmedisin, stråleterapi, ledelse eller i akademia. Helseforetak, private aktører, universiteter og høyskoler må sammen legge til rette for utdanningsløp som gjør det mulig å kombinere klinisk arbeid og forskning. Det er ikke tilstrekkelig å ønske seg mer forskning dersom vi ikke investerer i menneskene som skal gjennomføre den.
Forskningskompetanse handler ikke bare om å publisere artikler. Som min kollega Albertina Rusandu tok opp i sitt innlegg i denne spalten i Hold Pusten nummer 2 2026: Radiografer med master- og doktorgrad bidrar til kritisk tenkning, kunnskapsbasert praksis, innovasjon, bærekraft og kvalitetsutvikling. Om de får mer plass i fagmiljøet, vil de kunne bygge bro mellom klinikk og akademia og bidra til at forskningsresultater omsettes til bedre tjenester for pasientene ikke bare lokalt, men nasjonalt og internasjonalt.
Dersom radiografi skal ha et sterkt kunnskapsgrunnlag også i fremtiden, må vi sikre rekruttering til forskning og akademiske karriereløp.
Fremtidens radiograffaglige forskning må derfor romme både teknologi, pasientperspektiver og tjenesteutvikling med søkelys på bærekraft. Men den må også handle om kompetansebygging. Uten forskere blir det ingen forskning. Uten sterke akademiske miljøer blir det vanskelig å opprettholde og styrke grunnutdanningen, bygge grunnlag for spesialisering, tilby videreutdanning og videreutvikle faget.
Skal radiograf i framtiden være en kunnskapsbasert profesjon i møte med store teknologiske og organisatoriske endringer, må vi investere i neste generasjon forskere allerede i dag. Det er ikke bare en satsing på forskere og akademia – det er en satsing på kvalitet i tjenesten og fagets fremtid.
post@holdpusten.no
