– Vi må få pensjon ut fra det vi faktisk har tjent

Hun kikket på pensjonsordningen sin gjennom KLP for en tid tilbake. Snart forsto Ripe at pensjonen hun vil få blir lavere enn forventet. Årsaken er at lønna for vaktene hun har gått ikke regnes som pensjonsgivende inntekt, etter et langt yrkesliv.

Ann Inger Ripe ser med engasjement tilbake på da hun startet i yrket, selv om ikke alt virker rett med pensjonen.

Store plater

Da Ripe begynte som radiograf i 1992, var røntgenbildene fremdeles store filmplater som måtte fremkalles i mørkerom. CT-maskinen på Haukeland kunne ta åtte snitt av hodet. Digitale bilder, tredimensjonale rekonstruksjoner og avanserte behandlinger med kateter var kun fremtidsmusikk.

I dag er hun 65 år og står midt i høyteknologiske behandlingsrom hvor pasienter med livstruende blødninger kan få behandling gjennom et kateter som føres inn i en blodåre i lysken.

– Når jeg ser tilbake, er det nesten vanskelig å forstå hvor stor utviklingen har vært. Vi har vært med på en teknologisk revolusjon. Mulighetene vi har i dag, var rett og slett utenkelige da jeg startet, sier hun.

35 år senere er Ripe fortsatt på Haukeland universitetssjukehus. Det var egentlig nesten litt tilfeldig at hun ble radiograf.

– Jeg visste at jeg ville jobbe i helsevesenet. Røntgen virket spennende, men jeg visste egentlig ikke så mye om hva radiografer gjorde. Først da jeg kom inn i yrket, skjønte jeg hvor variert det var. Jeg fant snart ut at dette var midt i blinken for meg.

Det første året arbeidet hun ved den daværende røntgenavdelingen på Florida sykehus.

– Det var en liten og oversiktlig avdeling. Vi tok skjelettbilder, thorax og en del gjennomlysninger av mage og tarm. Det var en veldig fin skole. Jeg fikk lære grunnleggende radiografi i et roligere tempo enn vi jobber i nå, forteller hun humrende.

Så ventet Haukeland.

Ripe husker godt følelsen av å komme til et mye større universitetssykehus.

– Jeg grudde meg litt. Det virket enormt. Men jeg fikk begynne med de undersøkelsene jeg allerede kunne, og så bygde erfaringen seg gradvis opp. Etter hvert gikk jeg inn i tredelt turnus med dag, kveld og natt. Variert døgnrytme har vært litt krevende av og til, forteller hun.

Science fiction

På begynnelsen av 1990-tallet var arbeidsdagen altså en helt annen enn den er i dag.

Ikke bare måtte alle røntgenbilder fremkalles på film. Radiografene måtte også passe på eksponeringen, vente på fremkalling og henge bildene opp før radiologen kunne tolke dem.

– Den gangen fikk vi stadig høre at det snart kom en tid hvor bildene skulle vises direkte på en skjerm. Vi syntes nesten det hørtes ut som science fiction, fremhever hun.

I dag tydes som kjent bildene på digitale skjermer i løpet av sekunder. Datamaskiner beregner tredimensjonale modeller av blodårer, organer og skjelett. Kunstig intelligens brukes som støtte i stadig flere og mer avanserte undersøkelser.

– Det er nesten ingen del av faget som ikke har forandret seg. Maskinene er blitt raskere, bildene mye bedre, stråledosene lavere og mulighetene for behandling langt større.

Den største forandringen har Ripe likevel opplevd etter at hun spesialiserte seg innen angiografi og intervensjon.

Hun beskriver det som overgangen fra å ta bilder av skader og sykdom, til å være med på å behandle den.

– Det var blant annet dette som gjorde at jeg søkte meg dit. Jeg har alltid likt teamarbeid, og her er vi tett på pasienten hele veien. For intervensjonsarbeidet vi gjør kan minne om hva som skjer på en operasjonssal, forklarer hun.

Radiografene er sterilt oppdekket. De bærer tunge blyforklær under sterile frakker. Rundt pasienten står lege, radiografer og ofte anestesisykepleier eller anestesilege. Store skjermer viser blodårene i sanntid mens katetre og tynne vaiere navigeres gjennom kroppens kar-system.

– Mange tror vi bare tar bilder. Men ofte er bildene selve verktøyet som gjør behandlingen mulig.

Gjennom et lite innstikk kan legene stoppe livstruende blødninger, åpne trange blodårer med ballonger, legge inn stenter eller fjerne blodpropper. Pasienten slipper ofte store åpne operasjoner.

– For mange pasienter betyr dette kortere sykehusopphold, mindre belastning og raskere rehabilitering. For noen utfører vi livreddende behandling.

Store team

Hun peker mer på at radiografens rolle har utviklet seg enormt. At innholdet i jobben har blitt så mye mer at det bare skulle mangle at man får pensjon for hele lønnen.

– Vi må kunne avansert bildeteknologi, kjenne utstyret ned til minste detalj. Teknologien utvikler seg så raskt at vi aldri blir ferdig utlært.

Maskinparken på Haukeland er også en helt annen enn da hun startet.

– Den gangen hadde vi noen få laboratorier for angiografi. Nå har vi fire moderne laboratorier inkludert en hybridstue hvor radiologi og kirurgi møtes. Hvis det blir nødvendig, kan kirurger og intervensjonsradiologer behandle den samme pasienten samtidig.

Hun smiler når hun beskriver utviklingen.

– Det er fascinerende å tenke på hvor langt vi har kommet. Det som var umulig for 20 år siden er blitt rutine i dag.

Samtidig er det et fysisk krevende arbeid, mener hun.

Blyforklær kan veie mange kilo. Prosedyrene varer ofte flere timer. Radiografene står store deler av arbeidsdagen.

– Når det virkelig haster, tenker man ikke på det. Da handler alt om pasienten. Men når dagen er over, kjenner vi det godt i kroppen.

Arbeidet stopper da nettopp heller ikke når ordinær arbeidstid er over.

Vakt uten pensjon

Som mange radiografer går Ann Inger Ripe i beredskap. Vakttelefonen kan ringe når som helst. En alvorlig trafikkulykke. En stor blødning. Et hjerneslag. Innen en halvtime skal hun være på sykehuset.

– Når jeg har beredskapsvakt, kan jeg ikke planlegge kvelden som andre. Jeg må være i nærheten av sykehuset og klar til å reise med en gang telefonen kommer. Dette er ikke fritid. Det er en del av jobben, formaner Ripe.

Denne kampen som hun har løftet i NRK Dagsrevyen, startet da hun begynte å undersøke pensjonen sin. For etter pensjonsreformen som kom fra 2011 bør alle over 18 år forholde seg til egen pensjon.

– Jeg nærmer meg jo pensjonsalderen og gikk inn på KLPs pensjonskalkulator. Jeg reagerte på at beregnet pensjon var så mye lavere enn jeg hadde forventet. Da jeg spurte hvorfor, fikk jeg vite at store deler av inntekten min ikke var med i pensjonsgrunnlaget som rapporteres inn, uttrykker Ripe storøyd og har forbundsledelsen med seg.

Vakttilleggene utgjør rundt 20 prosent av hennes lønn. For mange radiografer er andelen enda høyere.

Dom i Høyesterett

Ifølge Norsk Radiografforbunds forhandlingssjef Ole André Gjerde, er det ikke uvanlig at variable tillegg utgjør over 200 000 kroner i året. Det er mer enn 30 prosent av grunnlønnen for flere. Problemet er avklart, at denne delen av inntekten ikke telles med når pensjonen beregnes.

Bakgrunnen er at arbeidet på beredskapsvakt registreres som overtid.

– Problemet er at disse vaktene ikke er noe radiografene kan velge bort, skriver Gjerde i en kommentar på radiograf.no.

– Ordningen med beredskap er en integrert del av stillingene. Sykehusene kan ikke tilby akutt behandling uten at radiografer står i beredskap hele døgnet. Da mener vi også at pensjonsgrunnlaget må gjenspeile den faktiske inntekten, poengterer også Gjerde.

Han viser til dom i Høyesterett i saken om ansatte i Forsvaret, som fikk medhold i at variable tillegg skulle gi opptjening av pensjon.

Selv om dommen gjelder en annen hovedtariffavtale, mener Gjerde at prinsippet er viktig.

– Det må være en sammenheng mellom det du faktisk tjener gjennom et langt arbeidsliv, og den pensjonen du sitter igjen med, fremhever han.

Med til historien hører at regjeringen har erklært 2026 som totalforsvarsåret for å styrke samspillet mellom militære og sivile aktører i norsk beredskap. Helsevesenet er en sentral del av totalforsvaret, og sykehusene skal kunne opprettholde kritiske helsetjenester også ved kriser av alle slag.

Radiografi er en nøkkelfunksjon i akutt diagnostikk og behandling, og radiografer er derfor en viktig del av sykehusenes beredskap. Da må man ha folk som går vakter, og får pensjon for hele jobben når de blir pensjonister.

Ripe er enig i det Gjerde uttrykker.

– Jeg synes det er vanskelig å se den prinsipielle forskjellen. Vi er bundet av en beredskap som sykehuset er helt avhengig av. Da burde også den delen av lønna telle med når vi pensjoneres.

– Hvordan var det å stå frem på Dagsrevyen med en så vesentlig sak?

– Det er ikke en rolle jeg oppsøker, svarer hun leende.

– Jeg liker meg egentlig best bak apparatene som lager bilder, og ikke foran kamera. Men noen må fortelle hvordan dette faktisk er. Hvis min historie kan bidra til at saken blir tatt videre, så er det verdt det.

Også hun håper forbundet løfte saken politisk, for dette handler om mer enn bare hennes egen pensjon.

– Jeg håper saken kan føre til at ordningene blir mer rettferdige, også for dem som kommer etter oss. Ingen klarer nå frem med dette alene. Derfor er det en styrke å ha et forbund som kan arbeide systematisk med alle vesentlige spørsmål. Noen må fronte viktige saker, men NRF sitter nærmere makta og får ta saken videre, bedyrer hun.

– Det er en trygghet for oss som er organiserte. I tiden fremover tror jeg flere forbund melder seg på tilsvarende saker for å kjempe om pensjon for sine medlemmer.

Se innslaget på Dagsrevyen her.

post@holdpusten.no