Nødvendig arbeid må telle for pensjon
Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 5 2026
For mange radiografer kan utrykningene årlig utgjøre flere hundretusen kroner. Likevel behandles inntekten fra beredskapen som om den var et tilfeldig tillegg til arbeidet, noe det ikke er, det er høyst forutsigbart så lenge den enkelte står i vaktordningene.
Høyesterettsdommen der to tidligere offiserer i forsvaret fikk medhold i at variable tillegg skal gi uttelling i deres tjenestepensjon, har vakt stor interesse blant vaktgående radiografer.
Regel- og lovverk om pensjon er komplekse og svært uoversiktlig for den enkelte å holde styr på. Den aktuelle høyesterettsdommen har ikke gjort det enklere, selv om det er på det rene at dommen bare gjelder for den aktuelle saken, for offiserene i den aktuelle arbeidstidsordningen, inntil videre i alle fall. Det gjenstår å se om dommen får overslagseffekt for statlig tariffområde som et hele, eller om den lever sitt eget ensomme liv uten betydning for andre enn de aktuelle.
For oss i radiografforbundet er dette selvsagt spennende problematikk å arbeide videre med, mange av beredskapsordningene radiografer går i er relativt sammenfallende med vaktordningene til de to offiserene. Så må vi huske at all lønn gir uttelling i folketrygden, tross alt, dommen dreier seg om tjenestepensjon.
Noen ulikheter er verdt å merke seg. Høyesterettsdommen tok utgangspunkt i konkrete bestemmelser i Statens pensjonskasse samt i statlig tariffavtale. Disse bestemmelsene kan i regelen ikke overføres til andre tariffområder, som Spekter og helseforetakene, der de fleste av radiografene i Norge arbeider. En annen ulikhet å merke seg er at offiserene gikk i arbeidstidsordninger med store unntak fra arbeidsmiljøloven, avtaler etter arbeidsmiljøloven § 10:12 (8) ledd, som gir store rom for økt timetall og uttak av arbeidstid. Det hadde også betydning for utfallet i høyesterett.
Det som allikevel er det overordnede og prinsipielle, er at variable tillegg etter utrykning på vakt i dommen gir uttelling i tjenestepensjon.
Når en radiograf gjennom hele sitt yrkesliv inngår i en vakt- eller beredskapsordning som er nødvendig for å opprettholde tjenesten, må dette også ses som en del av det ordinære arbeidet.
De vaktordningene som er typisk for radiografer ved for eksempel angio og intervensjon har det ved seg at overtid ikke er noe som oppstår kun sporadisk ved særskilte behov. Radiografene deltar i vaktordninger der overtid skjer som følge av at de inngår i en vaktordning med påregnet overtidsbruk. Slik overtid har et fast og meget forutsigbart preg.
Arbeidsmiljøloven slår fast at for å sette arbeidstakerne til overtid, må vilkårene for overtid være oppfylt. Overtid skal ikke være en fast ordning, og det skal være et særlig og tidsavgrenset behov. Isolert sett kan man derfor hevde at typiske arbeidstidsordninger der radiografer er i beredskap og må påregne hyppige og påregnelige utrykninger, ikke er i tråd med arbeidsmiljølovens regler for når overtid er lovlig.
Slike arbeidstidsordninger der radiografer er i beredskap, er en forutsetning for at sykehuset skal kunne tilby en forsvarlig akutt tjeneste. For radiografer i ordningene er de bundet opp til høyst forutsigbare utrykninger til alle døgnets tider og gjennom hele året.
For mange radiografer kan utrykningene årlig utgjøre flere hundretusen kroner. Likevel behandles inntekten fra beredskapen som om den var et tilfeldig tillegg til arbeidet, noe det ikke er, det er høyst forutsigbart så lenge den enkelte står i vaktordningene.
Når en radiograf gjennom hele sitt yrkesliv inngår i en vakt- eller beredskapsordning som er nødvendig for å opprettholde tjenesten, må dette også ses som en del av det ordinære arbeidet. At arbeidstiden kan være organisert gjennom særskilte avtaler og unntak fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, endrer ikke realiteten: Radiografen utfører arbeid som er nødvendig for stillingen og for pasientene.
Det er her systemet begynner å skurre, radiografene har ikke valgt å arbeide ekstra for å spe på inntekten, de er bundet opp i de ulike beredskapsordningene.
Da er det vanskelig å forsvare at inntekten fra utrykningene i liten eller ingen grad skal telle når pensjonen beregnes.
Vi mener derfor at det må være en langt sterkere sammenheng mellom arbeid, inntekt og pensjon.
Pensjonssystemet må i større grad gjenspeile den faktiske inntekten gjennom arbeidslivet. Det kan ikke være slik at arbeidstakere som tar et særlig ansvar for døgnkontinuerlig beredskap, akuttbehandling og pasientsikkerhet, får en betydelig del av inntekten sin holdt utenfor når pensjonen senere skal beregnes.
Radiografer arbeider når andre sover. De rykker ut når akutte situasjoner oppstår. De bemanner beredskapen som gjør det mulig å diagnostisere slag, alvorlige skader og andre akutte tilstander også utenfor ordinær arbeidstid.
Dette arbeidet har en verdi for pasientene, for sykehusene og for samfunnet. Da bør det også ha en verdi når arbeidslivet en dag er over.
Høyesterettsdommen bør derfor ikke bare bli stående som en sak om to pensjonerte offiserer. Den bør gi grunnlag for å stille et større spørsmål: Er dagens pensjonsregler gode nok til å fange opp hvordan moderne helsetjenester faktisk er organisert og hvordan ansatte faktisk arbeider?
For Norsk Radiografforbund er svaret nei. Vi trenger et pensjonssystem der det er en rimelig sammenheng mellom den lønnen du har tjent, arbeidet du har utført, og pensjonen du får.
bent.r.mikalsen@radiograf.no
