Veien til en doktorgrad

På NRFs årlige Høstkonferansen og Lederdagene nylig – to konferanser for henholdsvis tillitsvalgte og ledere der en del av programmet er felles, snakket Mette Karen Henning og Øystein Kallevåg om veien frem til en doktorgrad.

Henning, som til daglig er fagradiograf på CT ved OUS Rikshospitalet, disputerte i 2025, mens Kallevåg er midt oppi doktorgradsforløpet, samtidig som han er fagradiograf på MR hvor han har ansvar for forskningsprosjekter i kombinasjon med klinisk arbeid ved Stavanger universitetssjukehus.

– Som ph.d.-kandidat er du en del av et større nettverk, og den viktigste lærdommen for meg var kanskje hvor avhengig man er av å være mange for å komme i mål, sa Henning og la til:

– Det å jobbe med en ph.d. er et stort prosjekt.  

Hun vektla hvor viktig det er at ledere er involvert og støttende:

– Det er viktig for begge parter at man skal komme i mål.

Underveis brukte hun 50 % av arbeidstiden til å jobbe med ph.d-en.

– Det var viktig at lederne visste hva jeg sto i, særlig når det oppsto ting jeg ikke var helt forberedt på, sa Henning,

Hun kom også inn på at man når man jobber med en ph.d., er med på et mer ryddig opplegg enn man er som masterstudent. Hun forklarte at når man er i et masterløp, er man ofte mer alene og bruker mye av fritiden på studiet og oppgaven, mens er man tatt opp i et ph.d.-program, er det krav til veiledning et cetera, i tillegg har man lønn og samme rettigheter som en vanlig arbeidstager.

Dette kan være en grunn til at nivået på masteroppgavene påvirkes negativt, for der har man ingen slike rettigheter, sa Henning.

– Mye lå til rette

Hun forteller om at flere ting lå til rette da hun kom inn i ph.d.-løpet ti år etter at hun hadde tatt sin master:

Interessen for forskning og motivasjonen var der, hun hadde drevet med egne kvalitetsprosjekter, hun fikk være med i et prosjekt, hun hadde motiverende ledere, og en radiolog ved avdelingen stilte som medisinsk ansvarlig. Videre var prosjektet lokalt forankret, hun hadde kolleger som heiet, finansieringen var i boks og hun hadde støtte av familien.

Hun kom også inn på det praktiske når man søker opptak i et doktorgradsprogram:

Du må ha mastergrad med karkateren B eller bedre på oppgaven, et godkjent forskningsprosjekt inkludert finansiering, én hovedveileder og to biveiledere, alle med ph.d.

Graden tildeles på grunnlag av:
a) En godkjent opplæringsdel som utgjør 30 studiepoeng der halvparten er obligatoriske emner og den andre halvparten er valgfrie emner.

b) Godkjent vitenskapelig avhandling.

c) Godkjent disputas, som består av en prøveforelesning der man får tildelt tema to uker i forveien, og offentlig forsvar av avhandling som del av disputasen – med to opponenter.

Hun sa at det er et stort apparat i sving før en disputas.

– En disputas har er et stramt oppsett med bedømmelseskomité og disputasleder, og mange detaljer som skal på plass. Det er en høytidelig seremoni og en dag med store forventninger fra mange. For min del foregikk alt på engelsk. Disputasmiddagen er som et bryllup med bare én person i hovedrollen.

Henning fortalte om et krevende løp. Hun hadde på forhånd tenkt forventet at ph.d.-løpet ga fleksibilitet og ville være et mer familievennlig prosjekt enn det viste seg å være.

– Det ble en bratt læringskurve, og mye ukjent mark. Vit at det vil oppstå utfordringer! Med datainnsamling, veiledere, publisering, og disputasen. Og husk at livet også skjer i disse årene, og det er viktig å ikke gi opp.

– Når utfordringer oppstår, er det ekstra viktig å ha støttende og oppmerksomme ledere og kolleger – å være en del av et større fellesskap, sa hun.

Underveis er du veldig avhengig av mange mennesker – spesielt når du tar ph.d. i klinikken og skal rekruttere pasienter, påpekte Henning.

Hvorfor trenger vi radiografer med ph.d.? spurte hun så.

Hun svarte at blant sykehusenes lovpålagte oppgaver finner vi utdanning av helsepersonell og forskning, med en p.hd. har du såkalt førstestillingskompetanse, og da har du en formell kvalifikasjon som gir rett til å søke undervisnings- og forskerstillinger ved høyskoler og universiteter. Det innebærer også dokumentert pedagogisk kompetanse og forskningskompetanse, noe som kan gi tilgang til faglig fristilling og som gir mulighet til å veilede master- og doktorgradstudenter.

– Førstestillingskompetanse sikrer høy faglig kvalitet i undervisning og forskning, og legger grunnlag for forskning, innovasjon og kunnskapsutvikling, sa hun.

– Går opp veien

Vi må jobbe for å få på plass en kultur for at radiografer skal ta phd.

Radiografer som tar ph.d. i dag, går opp veien selv i større eller mindre grad, det er lite tilrettelagt, sa Øystein Kallevåg.

– Derfor er det viktig at vi som driver med dette eller har tatt en ph.d., deler våre opplevelser, så andre kan vite hva de går til. Det gjorde ikke jeg før jeg begynte, sa Kallevåg og fortalte så om hva som driver ham:

– Det å hele tiden få lære noe nytt, det var også derfor jeg begynte med MR i sin tid, «her blir jeg aldri utlært», tenkte jeg.

Han ble også motivert av masteren han tok:

– En tid etter at jeg var ferdig med den, savnet jeg å jobbe akademisk. Dessuten ønsket jeg å delta aktivt i forskning, i stedet for å tilrettelegge for andres prosjekter, sa Kallevåg og la til:

– Skal du bli tatt på alvor og bli inkludert i forskningsmiljøer, må du opp på ph.d.-nivå.

Han fortalte at et ph.d.-løp krever stor grad av konsentrasjon i perioder. Noen ganger trenger du å jobbe hundre prosent, publiseringer er for eksempel krevende, andre ganger har du roligere perioder. Og det er ikke slik at man alltid styrer arbeidsmengden selv, det er avhengig av mange faktorer.

Kallevåg benyttet anledningen til å fastslå at radiografer bør utvikle egne prosjekter.

– Det har det vært lite av, de blir heller med i andres prosjekter. Og har du en ph.d., kan du være med og ta ansvar for profesjonen vår, når radiografer tar ph.d., er de med og bygger radiografprofesjonen, bygge veien, selv om andre ikke nødvendigvis går akkurat samme vei.

Han sa også at et ph.d.-løp ikke er gjennomførbart uten en sterk motivasjon.

– Dessuten må du ha evne til å stå i uavklarte situasjoner i lang tid.

Så gjentok han at alle må ta ansvar for å til å bidra med at man bygger en kultur for ph.d.

Etter foredragene tok NRF-forbundsleder Bent R. Mikalsen ordet og sa at profesjonen ikke blir sterkere enn de som jobber i den. Forbundslederen fører selv liste over radiografer med ph.d. i Norge, den har så langt 21 navn.
tone.rise@holdpusten.no