Spesialistkompetanse kommer ikke av seg selv
Kommentar fra Hold pusten nummer 6 2026
Det snakkes stadig om behovet for økt kompetanse, spesialisering og bedre oppgavedeling i helsetjenesten. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet hvorfor det ikke i større grad har vært forsøkt å se på muligheten for å etablere utdanningsstillinger for radiografer – slik vi kjenner det fra for eksempel sykepleierne.
Helse- og omsorgssektoren er i stadig utvikling. Ny teknologi, mer avanserte undersøkelser og økte krav til kvalitet og pasientsikkerhet gjør at behovet for flere med spesialisert kompetanse øker. Vi som gruppe står midt i denne utviklingen. Derfor er det grunn til å spørre om det finnes gode nok ordninger for å sikre at vi får utviklet kompetansen helsetjenestene trenger i årene fremover.
Våre venner i Unio, sykepleierne, har gjennom flere år hatt mulighet til å søke utdanningsstillinger innen blant annet intensiv, anestesi og operasjon. Utdanningsstillinger kan ofte gi en økonomisk trygghet underveis og samtidig bidra til at arbeidsgiver sammen med den ansatte sikrer nødvendig kompetanse for fremtiden.
Spesialistkompetanse og tilrettelegging
Den raske utviklingen innenfor vårt felt gir store muligheter, samtidig som det stiller krav til kontinuerlig kompetanseutvikling.
Vårt fag er blitt veldig stort og dekker i dag en rekke avanserte fagområder. Fagområder som CT, MR, angiografi og intervensjonsradiografi, nukleærmedisin og stråleterapi stiller ulike krav til kunnskap og ferdigheter. Samtidig er det en stadig utvikling i fagområdene, både ved hjelp av kunstig intelligens, automatisering og nye diagnostiske og terapeutiske metoder.
Den raske utviklingen innenfor vårt felt gir store muligheter, samtidig som det stiller krav til kontinuerlig kompetanseutvikling. Det er ikke tilstrekkelig å investere i moderne utstyr dersom det ikke samtidig investeres i kompetanse til de som skal bruke det.
Norsk Radiografforbunds spesialistgodkjenning (senest omtalt i Hold Pusten nummer 5 2026 i kommetaren «Offentlig spesialistgodkjenning – radiografer må inkluderes» av NRF-fagsjef Håkon Hjemly), er et viktig tiltak for å kunne synliggjøre og utvikle vår faglige kompetanse. Ordningen bidrar til å sette spesialisering på dagsordenen, og gir en tydelig ramme for hva dette krever av faglig fordypning og eventuell anerkjennelse.
Det er ikke tilstrekkelig å investere i moderne utstyr dersom det ikke samtidig investeres i kompetanse til de som skal bruke det.
Her oppstår et sentralt spørsmål. Hvordan skal vi få flere radiografer til å oppnå spesialistkompetanse dersom muligheten for videreutdanning i stor grad avhenger av den enkeltes økonomi, fritid og mulighet til for eksempel å kombinere studiene med arbeid i tredelt turnus?
Det er forskjell på å anerkjenne kompetansen til de som allerede har spesialisert seg (noe som er flott), og å kunne legge til rette for at flere skal kunne gjøre det samme.
Utgift for opparbeidelse av kompetanse
Videre- og etterutdanning kan innebære betydelige kostnader, både økonomisk og personlig. Studiene skal kombineres ofte med arbeid, familieliv og andre forpliktelser. For de som arbeider full turnus, kan dette være spesielt krevende.
Dersom helsetjenesten har behov for mer spesialisert kompetanse, er det da rimelig at den enkelte ansatte i så stor grad må bære ansvaret for å skaffe seg den?
Hvordan skal vi få flere radiografer til å oppnå spesialistkompetanse dersom muligheten for videreutdanning i stor grad avhenger av den enkeltes økonomi, fritid og mulighet til for eksempel å kombinere studiene med arbeid i tredelt turnus?
Jeg mener at utdanningsstillinger vil være et konkret virkemiddel for å møte utfordringen. Dette fungerer godt for andre stillingsgrupper gjennom tilrettelagt arbeidstid, økonomisk støtte eller lønn under utdanning og avtaler om arbeid (bindingstid) etter fullført utdanning som tiltak.
Slike løsninger vil kunne gi arbeidsgiverne større forutsigbarhet. I stedet for å vente til et kompetansebehov oppstår, kan man da planlegge for fremtidige behov og samtidig utdanne egne medarbeidere innenfor de prioriterte fagområdene.
Jeg ser ikke for meg at sykepleiernes ordning kopieres, men at vi kan trekke veksler på deres erfaringer. Hvis dette skal innføres, er det viktig at det tilpasses utdanningsforløpene og de ulike fagområdenes behov.
Investering i pasienter og fagmiljøene
Utdanningsstillinger handler ikke bare om den enkeltes karriereutvikling. Det handler også om kvaliteten som tilbys pasientene i helsetjenesten.
Økt spesialistkompetanse kan bidra til bedre pasientbehandling, tryggere gjennomføring av komplekse prosedyrer og samtidig mer effektiv bruk av avansert medisinsk teknologi. De som har spesialisert seg, kan også bidra aktivt i fagutvikling, veiledning av kolleger og hensiktsmessig oppgavedeling i tjenesten.
Dersom helsetjenesten har behov for mer spesialisert kompetanse, er det da rimelig at den enkelte ansatte i så stor grad må bære ansvaret for å skaffe seg den?
Samtidig tenker jeg at gode muligheter for videreutdanning/utvikling kan gjøre faget mer attraktivt. Muligheten til faglig utvikling og spesialisering er en viktig faktor for å kunne være bedre rustet til å beholde og rekruttere kompetente medarbeidere. For alle offentlige utredninger de siste årene peker på én ting, og det er at de som er best stilt med gode løsninger, stiller sterkere i arbeidsmarkedet som vil innskrenkes.
I en helsetjeneste som må prioritere ressurser stadig mer, bør vi derfor spørre oss om det er god ressursbruk å la være å tilrettelegge for nødvendig kompetanseutvikling. Hva koster det fremover dersom det ikke er tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig? Og hvilke muligheter kan vi gå glipp av når våre grupper ikke får anledning til å utvikle seg faglig?
Utdanningsstillinger – også for våre grupper?
Norsk Radiografforbunds arbeid med intern spesialistgodkjenning er et viktig steg i riktig retning. Men dersom vi ønsker at spesialistkompetanse skal bli en naturlig del av radiografenes faglige utvikling, må vi også diskutere hvordan denne kompetansen kan oppnås i praksis ute i tjenesten.
Jeg mener at utdanningsstillinger vil være et konkret virkemiddel for å møte utfordringen. Dette fungerer godt for andre stillingsgrupper gjennom tilrettelagt arbeidstid, økonomisk støtte eller lønn under utdanning og avtaler om arbeid (bindingstid) etter fullført utdanning som tiltak.
Som fagorganisasjon bør vi kanskje i større grad overfor både helseforetak og andre arbeidsgivere kartlegge fremtidige kompetansebehov og vurdere utdanningsstillinger i dialog som et mulig tiltak. Da ved både synliggjøring og utredelse av behov for slike ordninger overfor både arbeidsgivere og beslutningstakere.
Videre bør vi diskutere hva vi eventuelt kan lære av ordningene som allerede finnes for andre yrkesgrupper. Kan de bidra til å sikre flere spesialiserte radiografer innenfor fagområder der behovet er størst?
Spørsmålet er derfor ikke hvorvidt våre grupper trenger økt kompetanse, men snarere hvordan vi best legger til rette for at de kan utvikle den.
Er det nå på tide at utdanningsstillinger for våre grupper kan bli en del av den langsiktige kompetanseplanleggingen hos våre arbeidsgivere?
post@holdpusten.no
Her finner du Hold Pusten nummer 5 2026 med den omtalte kommentaren.